Regi: Alexandra Myskova
Scenografi/kostymer: Katarzyna Kepinska
Med: Teodor Janson, Even Rasmussen, Pascale Nielsen, Ingrid Bergstrøm m.fl.

Det er ingen tvil om at det er en fryd å bli utsatt for Oscar Wildes sans for språk og formuleringer, og hans skarpe blikk på mennesker. Jeg er allikevel i tvil om hvorvidt Hvem er Earnest er et spesielt viktig stykke å presentere i dag.

Tittelen, som originalt heter The importance of being Earnest, henleder i tillegg til navnet på ærlighet, noe som går tapt i den norske versjonen. Og i den grad dette er et aktuelt stykke, er det fordi Wilde så presist tegner bildet av det dekadente miljøet hvor det ytre betyr alt - noe som fører til løgnaktighet for å gi folk det de vil ha eller den de ønsker å se.

Agurksnitter og muffins
Gwendolen (Ingrid Bergstrøm) og Cecily (Pascale Nielsen) kan begge bare elske noen som heter Earnest, og siden verken Algernon (Teodor Janson) eller John (Even Rasmussen) i virkeligheten bærer det navnet, fører det til at de må ta i bruk ulike kreative (uærlige) knep.

En kritikk mot fokusen på det ytre - men ikke med særlig brodd i seg selv. Personene spankulerer omkring i sine nytelsesfulle tilværelser, spiser agurksnitter og muffins, røyker pipe og drikker te, det er silke, blonder og sløyfer, det er rosekledte hageganger og hvite hagemøbler. De sier begavede ting og konkurrerer i formuleringskunst. Og det hele ganske retningsløst og tamt.

Vandrende replikker
Instruktør Alexandra Myskova har uttalt at hun ikke ønsker å sette opp et typegalleri, men skildre mennesker, men jeg må innrømme at det eneste mennesket jeg blir nysgjerrig på, er hovmesteren Lane (Oddbjørn Hesjevoll). Med sin sarkastisk-høflige stil og få ord er det ham man mistenker for å bære på en ørliten hemmelighet.

De andre blir for en stor del vandrende replikker, hvor man får inntrykk av at det man ser, er alt de er. Bare Algernon får i det minste en sjarm i Teodor Jansons skikkelse, der han grenseløst og hemningsløst har gått inn for å leve livet sitt som en eneste lang lek og nytelse. På samme tid er dette den rollen som fremfor noen kunne tålt et skjær av dobbelthet, en antydning om at figuren også hadde andre sider - som såvidt antydet i Lady Bracknells (Ragnhild Hiorthøy) replikk: «Han eier kanskje ingenting, men han ser ut som han besitter alt».

Hvorfor?
Det er lett, trivelig og til tider fornøyelig, men formuleringene til Wilde bærer i dag bedre enn innholdet. Skal man så allikevel sette opp Hvem er Earnest, savner jeg et nytt blikk på denne historien og på Wilde. Uten at man hadde behøvd å kle alle skuespillerne opp i saggebukser og caps, ville det kanskje gjort seg med en anelse nåtid; noe som feide tvilen til side om hvorfor dette stykket er viktig for oss i dag.

Av Ingvild Bræin

Publisert i Klassekampen 13. februar 2001. Copyright © 2001 Ingvild Bræin og Klassekampen.

FORESTILLINGSKRITIKKER