|
|
|
 |
 |
Shakespeare
TIL UNGDOMMEN!
Av Jan Flæte
Romeo og Julie
Det Norske Teateret
Regi: Ronny
Danielson
Scenografi/Lysdesign: Lars Östbergh
Julie: Andrea Bræin Hovig
Romeo: Øyvind Gran
Oppsetningen
av "Romeo og Julie" på Det Norske Teaterets hovedscene er
ikledd et språk og en form som bør ha stor appell til et yngre publikum.
Shakespeares klassiske kjærlighetsdrama formidles i et tempo med en
tidvis oppjaget latino musikk som ligger nær vår egen ungdomskultur.
Samtidig reaktualiseres familiefeiden i Verona ved å bringe fram
assosiasjoner til moderne kulturkonflikter der enhver kan kjenne seg
igjen.
Kun i korte glimt innledningsvis finner man noe som
kan minne om datidens Verona. Renessanse-kostymer og maskeradespill fra
Shakespeares samtid, legges imidlertid vekk og derfra er det vår egen tid
og våre egn tids latente konflikter som står i fokus for forestillingen.
Slik slås en bro mellom de evige og tidløse problemene i Shakespeare
drama og dagens norske samfunn.
Forsiktig oppdatering
Den unge og famlende gutten som i forkant av forestillingen introduserer
stykket, viser allerede da å fange et ungt publikum. Under formaningen
"Ikkje sov" åpnes det til maskeradeball under dunkende
diskorytme. Men det er likevel med stor varsomhet den svenske regissøren
Ronny Danielson møter vår ungdomskultur og felles samtid. Referansene er
mange, men aldri helt entydige. De etniske og flerkulturelle elementene er
der, men definerer ikke oppsetningen som helhet. Snarere er de kun et av
flere berøringspunkter til samtidens problemområder.
Gjengfeider og drap
Rammen rundt Romeo og Julies kjærlighet og tragedie er som kjent en
uforsonlig strid mellom familiene Capulet og Montague. I denne
oppsetningen bæres konfliktene fram av eplekjekke ungfoler som i
gjengfeider utenfor familiens åsyn tar skjeen i egen hånd. Disse
opptrinnene er i ord og handling et stilisert bilde av feider som vi
kjenner så alt for godt. Også med drap som utgang.
Konfliktene utspilles innenfor er massivt og monumentalt scenebilde.
Scenograf Lars Östbergh har valgt å utnytte hele scenes dybde og bredde
noe som skaper rom for stor bevegelse. Et glassbur tjener som balkong og
fremhever således kjærlighetens skjørhet og renhet.
Billedskjønne og dyktige
I kakofonien av brunstige og hevnlystne gutter møter vi Romeo og Julie.
Med utstråling og stor begavelse skildrer Andrea Bræin Hovig og Øyvind
Gran kjærlighetens vanskelige kår i et splittet samfunn. Som en
beroligende og betimelig kontrast til det ellers så testosterondominerte
miljøet på scenen, får vi her et glimt av Shakespeares diktekraft. Først
her kommer poesien tilstrekkelig fram i dialogene, uten støyende larm og
musikk. Like fullt er det vel så mye DeCaprio vi ser i den unge Gran som
Romeo, i dette kjærlighetens skjæringspunkt hvor undergang og forløselse
møtes.
Fornyende og tradisjonell
Dødsscenen der Romeo og Julie finner en felles utgang på livet, er rørende
og betar. Fortsatt bli man grepet av denne meningsløse avslutningen like
mye som man ergrer seg over familieoverhodenes egenrådighet og
uforsonlighet. Her smelter tradisjonen fra Shakespeare sammen med en
fornyende oppsetning anno 2001. Relevansen til vår egen tid er like
tydelig som den er smertefull og uforståelig. Shakespeare tar opp
problemer som er tidløse. Det viser denne oppsetningen skildret med et
assosiativt grep der tolkningen kan gå flere veier i vår komplekse og
problemfylt samtid.
Av Jan Flæte
FORESTILLINGSKRITIKKER |
|
|