Kun i korte glimt innledningsvis finner man noe som kan minne om datidens Verona. Renessanse-kostymer og maskeradespill fra Shakespeares samtid, legges imidlertid vekk og derfra er det vår egen tid og våre egn tids latente konflikter som står i fokus for forestillingen. Slik slås en bro mellom de evige og tidløse problemene i Shakespeare drama og dagens norske samfunn.


Forsiktig oppdatering

Den unge og famlende gutten som i forkant av forestillingen introduserer stykket, viser allerede da å fange et ungt publikum. Under formaningen "Ikkje sov" åpnes det til maskeradeball under dunkende diskorytme. Men det er likevel med stor varsomhet den svenske regissøren Ronny Danielson møter vår ungdomskultur og felles samtid. Referansene er mange, men aldri helt entydige. De etniske og flerkulturelle elementene er der, men definerer ikke oppsetningen som helhet. Snarere er de kun et av flere berøringspunkter til samtidens problemområder.


Gjengfeider og drap

Rammen rundt Romeo og Julies kjærlighet og tragedie er som kjent en uforsonlig strid mellom familiene Capulet og Montague. I denne oppsetningen bæres konfliktene fram av eplekjekke ungfoler som i gjengfeider utenfor familiens åsyn tar skjeen i egen hånd. Disse opptrinnene er i ord og handling et stilisert bilde av feider som vi kjenner så alt for godt. Også med drap som utgang.

Konfliktene utspilles innenfor er massivt og monumentalt scenebilde. Scenograf Lars Östbergh har valgt å utnytte hele scenes dybde og bredde noe som skaper rom for stor bevegelse. Et glassbur tjener som balkong og fremhever således kjærlighetens skjørhet og renhet.


Billedskjønne og dyktige

I kakofonien av brunstige og hevnlystne gutter møter vi Romeo og Julie. Med utstråling og stor begavelse skildrer Andrea Bræin Hovig og Øyvind Gran kjærlighetens vanskelige kår i et splittet samfunn. Som en beroligende og betimelig kontrast til det ellers så testosterondominerte miljøet på scenen, får vi her et glimt av Shakespeares diktekraft. Først her kommer poesien tilstrekkelig fram i dialogene, uten støyende larm og musikk. Like fullt er det vel så mye DeCaprio vi ser i den unge Gran som Romeo, i dette kjærlighetens skjæringspunkt hvor undergang og forløselse møtes.


Fornyende og tradisjonell

Dødsscenen der Romeo og Julie finner en felles utgang på livet, er rørende og betar. Fortsatt bli man grepet av denne meningsløse avslutningen like mye som man ergrer seg over familieoverhodenes egenrådighet og uforsonlighet. Her smelter tradisjonen fra Shakespeare sammen med en fornyende oppsetning anno 2001. Relevansen til vår egen tid er like tydelig som den er smertefull og uforståelig. Shakespeare tar opp problemer som er tidløse. Det viser denne oppsetningen skildret med et assosiativt grep der tolkningen kan gå flere veier i vår komplekse og problemfylt samtid.