Hvis du ikke liker harry-fakter, norsk flatfyll, hammonorgel, karoke og serieknulling på offentlige toaletter – hvilket du sannsynligvis ikke gjør siden du leser akkurat denne avisen – bør du gå å se Don Juan på Torshovteatret. Der kan du sjekke ut om dine smakspreferanser er intakte, konsekvente, konsistente og fremdeles tilhørende den gode (les intellektuelle) smak. Om du fremdeles tilhører de distingverte som kan skille mellom høy og lav kultur og mellom kitsj og camp estetikk.

Som Morgenbladleser står du sannsynligvis ovenfor følgende valgalternativ når det gjelder hvordan du skal forholde deg til denne forestillingen:

Enten kan du ta den dødsens kunst-alvorlig, forestillingen som en moderne parafrasering over Mozarts Don Giovanni. Du vil sannsynligvis ikke more deg noe særlig, bortsett fra de gangene du likevel litt motvillig må trekke på smilebåndet av Anne-Marit Jacobsens gjøglerier. Det er selvfølgelig en formildende omstendighet at stykket går på Torshov og ikke på f.eks. Oslo Nye Teater (dine smakspreferanser avsløres allerede i valget av teater), men likevel. Det hele synes overflatisk, anmassende og vulgært – du lengter etter ditt eget smakfulle hjem og en ekte Mozart i de nye design-høretelefonene dine. Det er ikke så ofte du føler behov for å gi terningkast, det er jo egentlig litt harry, men du gjør det nå. Terningkast 1.

Camp og kitsj
Eller du kan fokusere på harry-aspektet, glemme den originale Mozart og Don Juan og den meningen med livet, og heller gi deg det rollneske camp-blikket i vold. Camp forholder seg til kitsj på omtrent følgende måte: Mens en kitsj gjenstand, f.eks. elg-i-solnedgang-bilder, blir elsket av folket og hatet av de intellektuelle, er det campe blikket de intellektuelles måte å oppvurdere den samme elgen på. Som kitsj er den stygg, som camp er den kul. Dette er en logikk de intellektuelle har funnet opp for å kunne legitimere at de også vil ha "stygge" bilder på veggen.

Hammonorgelet i Don Juan – et nachspiel er tilsvarende uutholdelig helt til du camper det. Det campe blikket er litt ovenfra og ned, noe du selvsagt er fullstendig klar over, men det gir harryfaktene en ny valør som gjør at du får det hyggeligere. Alle de søtladne listepoplåtene blir verd å lytte til – ja, selv Mozart-partiene får sin sjarm. Noen av skuespillerne kan til og med synge. At du ikke har tenkt på å campe karoke før!

Nyt de harry typene
Nå kan du nyte de harry typene på scenen, og endelig kan du le sammen med alle de andre, selv om du selvsagt ler på en annen måte. Plutselig slår det deg at kanskje alle de andre på Torshov-teatret ler akkurat som deg. Du ser deg rundt og bestemmer deg for at det gjør de ikke. Videre kan du beskjeftige deg med de intellektuelle spørsmålene: Er det jeg selv som camper denne forestillingen eller har regissøren og skuespillerne allerede gjort det for meg? Er Don Juan – et nachspiel allerede et camp konsept? Du får ikke riktig bestemt deg om det er slik eller slik, men denne tankevirksomheten gjør utvilsomt forestillingen mer interessant. Terningkast 5.

Adorno som sjekketriks
Eller – og dette er klart den dristigste varianten – du kan komme ut av skapet og innrømme harry-tendensene i deg selv. Du må dermed forsøke å identifisere deg med en av harryene på scenen, og så må du bare gi deg innholdet og karakterene i vold. De fleste av oss har jo vært på norske nachspiel, så det burde ikke være så vanskelig: På et visst tidspunkt overtar jo alltid alkoholen og/eller begjæret, uavhengig av hva man inntil da har samtalt om. På dette tidspunktet arter til og med lange Adorno-sitater seg kun som sjekketriks.

Den ironiske distansen må legges på hylla, og på uintellektuelt og folkelig vis må du hoste opp en viss empati for det som foregår på scenen. Deretter må du legge den desinteresserte publikumsatferden (den kontemplative og innadvendte) til side og istedet klappe, plystre og heie når du måtte finne det for godt. Skuespillerprestasjonene vil gi deg hyppig anledning til det. Torshov-ensemblet er mestere i å kommunisere med publikum, de får med seg hvert lille knis – campt eller ei, og de spiller seg opp på publikums respons. Hvis du er en skikkelig god publikummer er du med på å lage årets nachspiel. Terningkast 6.

Knullet på do
Men nå som jeg først har engasjert meg: Hvorfor denne kvasi-alvorlige moraliserende slutt-scenen over Don Juan-skikkelsen? Forpliktelsene til tradisjonen er jo likevel forlatt. Nei, en mye bedre løsning hadde vært om Don Juan hadde unnet sin Erna det knullet på do. Sånn i likestillingens navn.