Jon Fosses nye skuespill Besøk har hatt urpremiere på DNS Lille Scene. Vi møter en splittet familie. Far har reist, og ingen har hørt fra ham på evigheter. Bror har flytta hjemmefra, og er nesten aldri hjemme.

Søster har isolert seg fra de andre, inn i seg selv. Mor forsøker samle stumpene, og har funnet seg en kjæreste som også er forlatt. Kjæresten ser også ut til å være lukket inne i sitt eget skall.

Uten mål og mening
Noen utnytter noen, kanskje, men det får vi egentlig aldri svar på, og hvem som utnytter hvem faller bort som spørsmål etter noen få minutter, og vi er tilbake til sosialrealismens nødvendige krangling. Uten særlig mål og mening. Og når halvparten av karakterene mangler evnen til kommunikasjon, blir det til tider noe traurig. Men det er kanskje også intensjonen fra instruktør Kai Johnsens side. Selv om det virker noe underlig.

Familien er konflikten, og uten at noe særlig endres, kvernes det om dette temaet. Alle har hatt det vondt og vanskelig en gang, og noen har hatt det verre enn andre. Og noen igjen må finne en syndebukk for sine fortvilelser, for i alle fall å ha en grunn til all tragedien. Det dramatiske høydepunktet i stykket slippes relativt tidlig, og etter det fomles det for å holde spenningen oppe.

Ingenting forandres
Det ser ut til at skuespillerne er bedt om å holde sine uttrykk på et så lavt nivå som mulig, med det resultat at karakteren ser totalt lik ut igjenom hele stykket. Spesielt gjelder dette Cecilie Mosli som Søster og Bjørn Willberg Andersen som Kjæresten til mor. Kanskje er intensjonen av det depressive slaget: ”Ingenting forandres, alt er ved det samme og konflikten er den samme uansett, så derfor trenger jeg kun se ut som jeg akkurat har stått opp hele tiden”.

Og det er jo kanskje ikke det beste dramatiske utgangspunktet. Øyvind Gran som Bror gjør en flott karakter, med mye intensitet og variasjon, det samme gjelder Tone Danielsen som Mor. Faktisk er minuttene før høydepunktet slippes veldig gode og spennende. Men det er ikke nok med familieproblemer alene for å være interessant. Familieproblemer har vi da alle vært igjennom, og om det ikke tilføres noe nytt, originalt eller spennende, kan jeg likesågodt ta en telefon hjem til far og få samme sosialrealisme servert.