Forestillingen, med den både intetsigende og meget dekkende tittelen Joner & Joner & Joner, er basert på en relativt ustrukturert improvisasjon, samtidig som forestillingen inneholder elementer av nitide instuderinger. Denne blandingen av det løse og faste slår godt an overfor målgruppen: barn mellom fem og ti år.

Hei!
Johannes Joner har en sjelden friskfyraktig og åpen sceneustråling, og oppretter umiddelbart kontakt med publikum når han rusler inn på scenen og roper hei! Ekkoet kommer kjapt, og Joner kan uanstrengt lede talekoret til nye og mer kompliserte prestasjoner. Så henledes oppmerksomheten mot Mikkel, en dukke som etter hvert blir et barn, og som setter seg på en gigantisk tripp-trapp-stol. Ja - forestillingen er sponset av Stokke møbler.

Mamma - pappa - barn
Herfra går ferden fra frokost til barnehage (uten kontantstøtte) og til sengs. De tre aktørene veksler kontinuerlig på rollene, og syns det er veldig moro å skifte parykker. En smule preg av innfalls-regi har denne forestillingen, men det er tilgivelig når brorparten av innfallene fungerer så godt. Konfliktene bygger seg opp rundt de klassiske barn - foreldre motsetninger: spising, soving, barnevakter, påkledning, slike ting.

Presist og rytmisk
Det bærende elementet i dette kaoset av en forestilling viser seg etter hvert å være musikken og rytmen. Sverre Indris, som ikke synes å være like glad i å stå på scenen som sine slektninger, er den drivende kraften, og utfolder seg storartet på piano og med kroppen som kilde til rytmiske variasjoner. I de sceniske opptrinnene er det også han som er flinkest til å passe på framdriften og huske replikkene. Med Johannes` sjarm, Kristoffers shaky intensitet og Sverre Indris presisjon er dette et saftig, leveringsdyktig trekløver.

Uten sikkerhetsnett
Kunstnerisk er dette en ganske dristig satsing fra Oslo Nye Teater. Skuespillerne står på uten noen form for sikkerhetsnett. Økonomisk er det veldig liten risiko forbundet med dette fra teatrets side, og en fiffig måte å utnytte ledig kapasitet i ettermiddagstimene på hovedscenen. Her kreves ikke mye omrigging! Uansett forsvarer forestillingen seg som et sjelden humørfyllt invitasjon fra teatret til barna.