Av Rune Kippersund

Noen høydepunkter fra Astrid Lindgrens forfatterskap er skrudd sammen til et to-timers sceneshow og satt opp på gigantiske Oslo Spektrum. Nærmere 2000 publikummere hadde løst inngangsbillett da Teaternett var tilstede på Norgespremieren av Verdens beste Astrid. Opplevelsen var langt fra overbevisende.

Det er Pippi som åpner og avslutter Lindgren-medleyen, spilt av Mari Maurstad med både humør og sprut i sangstemmen. Talentfulle og velregisserte svenske barn bekler barnerollene i episodene som følger fra Emil, Marikken, Karlson på taket og Rasmus på Loffen. Bortsett fra Mari Maurstad er to voksne skuespillere i sving: Mikkel Gaup og Ola Rundcrantz.

Flyr ikke
Men det er en forestilling som ikke når de store høyder. Egentlig er det litt trist å se mange av disse vellykkede Lindgren-figurene, som har gitt stoff til hele teaterforestillinger, svippe innom i en setting som ikke fungerer helt. Selv Karlson på taket skuffer: Han gjennomfører ikke noe skikkelig flyvenummer. Og hva skal man med en Karlson på taket på en teaterscene når han ikke kan dingle i en usynlig vaier fra taket? I en storslått oppsetning på Oslo Spektrum må man kunne forvente såpass spektakulære stunts.

Vitaliteten uforløst
Dramatiker Staffan Götestam, som er initiativtaker til det flotte forlystelsesstedet Junibacken i Stockholm, har ikke hatt en heldig hånd med dette manuskriptet. Regissør og koreograf Jan Åstrøm får fram enkelte morsomme ting underveis, men får ikke forløst vitaliteten og fantasien i Lindgrens overflødighetshorn av et forfatterskap.  Det siste nummeret med Pippi var riktignok av bra klasse og hadde noe av det man kunne forvente: Høy fart, mye moro, og endelig litt utnyttelse av scenerommet.

Svensk suksess
Selv om Karlson på taket ikke fløy, var scenen mellom Karlson og Lillebror den kanskje best fungerede, med godt innarbeidet koreografi og fint samspill. Det avslører også at dette konseptet er en svensk suksess, og at de svenske aktørene har gjennomført showet en rekke ganger. De norske innleide stjernene, Mari Marustad og Mikkel Gaup, strever mer med å få det til å svinge. Særlig sistnevnte, som stresser på med masse energi og smilende gøts, kjemper forgjeves for å få noe ut av den helt ubrukelige scenefiguren han er satt til å jobbe med. Den jappete, anti-kulturelle typen som vil kjøpe og rive hele teatret, er et mislykket forsøk på å få til et sammenbindende grep i denne Lindgren-lapskausen.

Steiner for brød
Et kommersiellt show som dette er, skal ikke bedømmes som noe annet. Barneteater av høy kvalitet - slik barneteater kan være - er det definitivt ikke. Men er det godt show? Ingen tvil om at barna sånn jevnt over hadde en artig og hyggelig kveld i Oslo Spektrum. Men det er samtidig slående hvor magert det i bunn og grunn er, det som blir servert. Bare tre voksne skuespillere som hopper rundt i ulike roller de slett ikke er innforlivet med, musikk på bånd, et spartansk lysopplegg - mulighetene tatt i betraktning - og en dekorasjon som virka liten og stusselig fra vår plass. 

Koster skjorta
Teaterøkonomen i meg vrir seg i gremmelse over dette opplegget. Det koster jo skjorta å sette opp en forestilling på Oslo Spektrum. Enda mer koster markedsføringsopplegget for å fylle salen.  Men selv om man klarer å trekke 8-10 000 mennesker på fem forestillinger i løpet av tre dager til stive billettpriser, blir det ikke så veldig mye penger igjen på budsjettet å lage moro for. Det merkes. Jeg håper inderlig at alle de som fant veien til Oslo Spektrum også velger å bruke tid og penger på andre teaterforestillinger for barn. Selv om billettprisene skulle være rimeligere og forestillingen mindre opphausset på forhånd, er muligheten for å få en skikkelig teateropplevelse sannsynligvis langt større.