Av Rune Kippersund

Oppsetningen av Paul Lange og Tora Parsberg av Bjørnstjerne Bjørnson på
Nationaltheatret er en forferdelig kjedelig forestilling. Teaternett overvar
forstillingen den dagen Ellen Horn ble kalt til vår nye kulturminister. Hun
proklamerer i programmet: "Teppet opp for Bjørnson i ny og moderne utgave!" Det så vi ikke mye til. Tvert imot blir spørsmålet: Hva i all verden var vitsen med dette da?

Nationaltheatret tar mål av seg til å være vår fremste formidler av det klassiske teaterrepertoar. Oppsetningen av Paul Lange og Tora Parsberg er en kalddusj av kjedsomhet og livløshet. Oppsetningen skyldes nok Nationaltheatrets hundreårsjublileum, og Bjørnstjerne Bjørnsons rolle i den forbindelse. Andre grunner til å sette opp Paul Lange og Tora Parsberg er vanskelig å få med seg. Det er en tradisjonell historisk "mann i hatt og frakk"-forestilling, der spillet er stivt, maniert og scenerommet befinner seg bak en usynlig glassvegg.

Politisk fjernhet
Ellen Horn forsøker å slå an noen djerve toner i programmet. Hun reflekterer over den tiden da forfattere og teatret var viktige i det politiske liv. "Hva ville skjedd om kunsten var like innpåsliten i dag?" Denne forestillingen gir slett ingen svar. Den bekrefter snarere inntrykket av at store deler av dagens kunstliv står meget fjernt fra og ureflektert i forhold til det politiske liv. Bjørnsons stykke er ikke egnet til å utsi noen evige sannheter om politikk som sådan. Men det har muligheter til å formidle noe om mennesket i politikken, basert på dyrekjøpt erfaring. En slik problemstilling må man kunne lage teater av også i dag. Men det Bjørnson hadde, og som denne oppsetningen ikke formidler, var en dyptgående kjennskap til og følelse for samtidens politiske strid.

Statisk ramme
Det blir noe klisjemessig og statisk over regissør Terje Mærlie bruk av Bjørnsons politiske intrige.  Det blir uinteressant hva som politisk står på spill, enten det skal leses i en historisk kontekst eller en samtidig. I den historiske kontekst er et av spørsmålene hvordan man skulle forholde seg til den gamle høvdingen, statsminister Johan Sverdrup, som hadde skuffet mange, og som splittet Venstre. Enten man velger å basere regien på å den historiske settingen, eller forsøke å aktualisere, så er oppsetningen avhengig av at situasjon og mennesker er levende og i bevegelse. Men her glir det store antallet aktører i større og mindre roller statisk ut og inn av scenen i sine gitte funksjoner.

Uutforsket virkelighet
Politikk er spill, den er en historisk kvern som knuser individet som står i veien, den er umenneskelig og mye annet generelt. Men den er også foranderlig,  konkret og situasjonsbestemt. Og det er i den konkrete situasjonsfortolkningen at det politiske element kan etablere spennende situasjoner for scenefigurer. At politikken ikke er utforsket som konkret virkelighet men som en statisk ramme, kommer fram i den tolkningen Mærli gir til beste i sin programartikkel. "Hvilken pris må det enkelte menneske betale for å komme seg ut av den politiske svingdør, med integritet og moral
i behold?" Hvorfor ikke snu på det: Hva krever det å stå som et menneske i politikken? Det spørsmålet må besvares med den konkrete erfaring, og en aktuell situasjon, som Bjørnsons stykke er et forsøk på å iscenesette.

Livløs kjærlighet
Den andre bærebjelken som denne forestillingen kunne hvilt på, er kjærlighetsforholdet mellom Paul Lange og Tora Parsberg. Også her kommer denne oppsetningen sørgelig til kort. Bjørn Skagestad spiller ut både lidelse og sårethet, men ikke kontakt og forelskelse i Tora Parsberg. Og Tora Parsberg, spilt av Gøril Mauseth, framstår som en unaturlig skikkelse avskåret fra både det politiske liv og kjærligheten til Paul Lange. Noen erfarne, kvinnelige Nationaltheater-vankere på plassen ved siden av kommer
med følgende utbrudd i pausen: Man klager over mangel på roller for modne kvinner i teatret. Og så har man en slik rolle i Tora Parsberg. Og så setter man en altfor ung skuespiller på oppgaven. Hvorfor? Det er et velbegrunnet spørsmål.

Ære og følelse
Bjørnstjerne Bjørnsons stykke har en historie som nok er anvendelig i dag. Den inneholder også elementer som står oss adskillig fjernere. Det er åpenbart at æresbegrepet hadde en helt annen plass i den politiske tenkningen for 100 år siden, blant annet fordi man stod nærmere klassisk ideologisk tankegods. Samtidig hadde "den naturlige følelse" fått høy status bl.a. som følge av romantiske strømninger. Paul Lange vikler seg inn i et nett av følelser, æresbegreper og prinsipper, og ender med å tape ansikt. Forunderlig nok er det når denne spesielle idéhistoriske settingen er som
tydeligst at stykket gir et  støt av nerve og nærvær. De andre herrene finner at Paul Lange er en mann uten ære og behandler ham deretter. Det vi som publikum av i dag leser av situasjonen er voksne mennesker som bedriver hjerteløs mobbing, og som gir et medmenneske et livstruende sår. Det var i alle fall noe å ta med seg.