Det handler om en kvinnes, Inge, siste døgn før hun tar livet sitt. Vi møter hennes frustrasjoner over personer som skulle ha vært nære, men som overhodet ikke er det, og personer som har vært nære, men som ikke lenger er. Hennes siste tanker, hennes minner. Vi kommer inn under huden til en kvinne hvis sorg er ufattelig.

Inge har elsket en kvinne, Miriam. Hun er død av kreft.
Inge har blitt møtt med respekt og forståelse av sin farmor. Hun er død.
Inge har en kjølig mor som overhodet ikke er nær. Hun lever.

Vi får se hennes siste "samtaler" med disse personene. Vi ser Miriams dødskamp, deres fortvilelse over det, men også kjærligheten mellom dem. Vi ser farmoren som er full av ømhet, og den distanserte moren. Gjennom musikk, bilder, minner og de andre karakterenes tilstedeværelse kommer historien fram. Og man forstår at det ikke er noen annen utvei. Nettopp derfor røsker stykket tak i en, hvem vil forstå selvmord? Er ikke det sett på som den mest egoistiske handlingen av alle?

Musikkspill
Scenografien består av glass, tre, leire og vann. Glasset som sperrer Inge inne, som også er redskap for selvmordet, tittelen på stykket.

Det er et musikkspill. Der ordet ikke lenger er nok, tar musikken over, de utfyller hverandre og fungerer i fellesskap. Forestillingen er noe av det sterkeste jeg har sett på DNS, og derfor kommer ordene til kort.

En stor takk til Marianne Nielsen som Inge og Lene Brageli som Miriam, og resten av skuespillere, musikere, og andre som har jobbet fram en utmerket produksjon.