Av Rune Kippersund

Det er ingen tvil om at det er Kjartan Fløgstad som har skrevet replikkene til farsefigurene som nå danser runddans i Prøvesalen på Det Norske Teatret. Det er hans verbale humor som drar lasset, og skuespilleri og regi henger på etter beste evne - og det er ikke dårlig. Fløgstads første forsøk for scenen er helhjertet, morsomt og treffsikkert.

Fløgstad-universet
Man skal ikke lese mye av Kjartan Fløgstad før han har etableret et eget Fløgstad-univers i bevisstheten. Det har blant annet å gjøre med ekstreme personligheter i forunderlig naturalisert form, og med hans språklige lek med klisjeer. Som i tittelen på stykket: Evig varer lengst. - Ja det skulle bare mangle, ikke sant?

Litterær dimensjon
Det er derfor spesielt å se deler av dette universet materialisert i form av en teateroppsetning. Det er vanskelig å forholde seg til dette utelukkende som "teater", det er like mye "Fløgstad" som skjer der framme på golvet. Teaterbiten er dyktig, vellykket, morsom, fiks, men det hele er absolutt Fløgstad. Det er det som engasjerer. Hva er det han sier? Det blir et spenningsfelt mellom teater og litteratur som kan sjenere, men som heller bør sende folk i flokk og rad til teatret. Det er en begivenhet når en av Norges fremste nålevende forfattere prøver spranget fra å by på en intim leseropplevelse til det å skape fellesskap i teaterrommet.

Maskuline midtlivstapere
Evig varer lengst er ikke skrevet for evigheten, den er en hurtig skisse fra vårt eget lille samfunn. På premieredagen 8. mars har forestillingen et slående avslutningspoeng: Det er to 40-årige menn som står igjen som livets store tapere når scenelyset går. Den ene har gått seg bort i fuktige forsøk på å beseire sine frustrasjoner seksuelt. Den andre henger hjelpeløst fast i sitt selvspunne nett av knusktørre karrieredrømmer. Begge er fullstendig ute av stand til å se sine egne nederlag slik vi som publikum har sett dem. Og slik de andre aktørene brutalt har lagt dem bak seg, helt uten kontakt med det vesentligste i sine liv og med hva som egentlig foregår. Så en Fløgstad-skrudd variant av Ibsen-replikken om livsløgnen har definitivt sitt livsrom.

Et stykke Norge
Det er et stykke Norge anno 2000, med departemental fredsfyrste, adjunkt i valker og sluskete cord, snertne damer med full kontroll - og så en fasadeklatrer. Per Scaannings tolkning av Antti Perkelsen, den kortvoksne mannen nordfra, er kveldens innertier, en Fløgstad-karakter av klassisk kaliber. Han har visjoner, denne Antti, om å snu litt på de sosiologiske undersøkelsene, og se hva de tar seg til der vest i byen... Navneskikken på kvinnene for eksempel. Hvorfor alle disse kjælenavnene, som Bitten, Lullen etc? Men Antti er likevel ikke våken nok til tidsnok å skjønne at Harry og Harriet er en mer beslektet navnesosiologi en man skulle tro. Og i en hver stor kritiker finnes det en liten statssekretær, får vi lære.

Dialektikk
En spesiell dialektstudie blir vi da også vitne til på scenen. Det gjelder UD-ansatte Harry Osen, han har ikke erfaring med så mange andre trær enn kastanjene i Bygdø allé. Lede skogplantingsprosjekt i Mosambik fikser han likevel så greit at. Nå er det jo blitt lov å snakke dialekt på Det Norske Teatret. Harry Osen, spilt av Lasse Kolsrud, får snakke sin byråkratiske normalbokmål med elementer av beste vest. Etter forestillingen hører jeg hardnakkede påstander fra publikum om at også han snakket da nynorsk. Han gjorde ikke det.

Tradisjonell farse-regi
Det er ikke til å legge skjul på at både skuespillere og regissør har sitt strev med å henge på den løpske ordleken. Regissør Catrine Telle, hjulpet av Helge Hoff Monsens scenografi, har lagt seg på et svært tradisjonelt farse-format. Her er løping på dører og rare posisjoner som feil mennesker får se, et løp teksten også inviterer til. Men den mest vellykkede scenefiguren, Antti Perkelsen, signaliserer at  dette stoffet kunne vært gjort mer burlesk og surrealistisk. Noe av Fløgstads litterære talent ligger jo i det dionysiske, at karnevalet slippes løs. Det er disse sidene ved teatret som kunne skapt et mer forløst møte, og som kunne gitt litt usikre skuespillere mer å gå på. Kombinasjonen av tradisjonell farse og Fløgstads kjærlighet til klisjeene, skaper flere plattheter enn nødvendig.

Mer å gå på - mer å håpe på
Evig varer lengst er en teaterforestilling det ikke har vært for mange av de siste årene. Kjartan Fløgstad viser at han har mye å gi til teatret, og teatret kvitterer med en god demonstrasjon av hva det kan gi tilbake. Men begge parter har også vist at det er mer å gå på. Det er lov å håpe på flere runder, gjerne også av dette stykket i en ny oppsetning.