Av Rune Kippersund

Et ensemble med stort register og uimotståelig spilleglede, en regissør som stilbevisst og uhøytidelig har ledet og sortert fra en vanvittig improvisasjonslek, en musiker som har full kontroll over sitt organ: Med Don Juan - et nachspiel har Torshovteatret invitert til teaterfest. Og mest imponerende: Forestillingen byr på en historie med ikke mindre ubønnhørlig konsekvens og tragedie enn det mangfoldige tradisjonsmateriale som det slurpes begjærlig fra.

Med Don Juan - et nachspiel kan man ledes til å tro at Torshovteatret har gitt seg ut i hemningsløst og russerevypreget rølp, liksom for å slippe å være så inderlig seriøse ved inngangen til det nye århundret. Men dette er en forseggjort forestilling som henter masse energi fra rølpet, og som foredler det til elegant og severdig teater ved hjelp av solid jobbing.

Improvisasjonsbasert
Regissør Alexander Mørk-Eidem har hentet handling og karaktergrunnlag fra Mozarts Don Juan, og har latt ensemblet improvisere over dette. Etter prøvetid har han så gått gjennom videoopptak og klippet sammen et opplegg for en to-akter. Ved siden av å være dramaturg, har nok ikke Mørk Eidem unnslått seg å være litt direkte tekstforfatter også. Han har også hatt et tett, improvisatorisk  samarbeid med musiker og arrangør Andreas Utnem. Her er småbiter fra den klassiske operaforestillingen arrangert for Hammond-orgel med stødig rytmeboks, og mikset sammen med velkjente slagere som Shot through the heart. Utnem åpner publikums sanser ved første berøring på musikkmaskinen sin.

Feeling
Foredlingen i denne oppsetningen ligger ikke i at hvert ord og hver bevegelse er kritisk avveid og innstudert, men heller i den prosess som har gitt ensemblet en sterk felles feeling, og dermed et grunnlag for treffsikre karakterstudier, situasjonsfølsomhet og rytme. Samtidig er dette en sårbar forestilling, som får veldig god hjelp dersom det finnes en tilstrekkelig mengde blant publikum som er med på leken. Det var tilfelle da Teaternett så forestillingen dagen etter premieren, og det betalte seg i dundrende suksess for alle medvirkende. Men det er nok en forestilling med et visst generasjonspreg - og derfor kanskje ikke like morsom for alle.

Sjanger-lek
Don Giovanni alias DJ alias Dan Johansen spilles ypperlig av Jan Sællid. Han har et suverent spill med øynene, og har funnet noen effektive nøkler til å gestalte sexfyrsten. Anne Marit Jacobsen som Donna Anna/Anna-Mona Askildsen øser av sin komiske begavelse, og gjennomfører med dunderkrefter. Både hun og Trond Høvik som Leporello/Leppa gir dessuten generøse musikalske bidrag. Sistnevnte mestrer uanstrengt forestillingens lett naive lek med sjangrene, og skvetter gjerne rundt seg med både hjemmebrent og opera-duetter i sin smoking. Gisken Armand, Morten Espeland, Robert Skjærstad og Andrine Sæther har smalere roller å spille ut, og er i noe større grad begrenset til revy, farse og karaoke.

Til helvete
Ved pause ligger det et spenningsmoment i om dette virkelig er en forestilling som kan strekkes over to akter, og om ensemblet lykkes med å sende hovedpersonen til helvete, slik man må forvente. For her finnes dødpunkter,  noen gjentagelser kunne vært spart, og det sceniske ruskeværet koker innimellom bort til flau bris. Ensemblet svarer på sin egen utfordring, og skrur handlingen så tett til rundt den ryggesløse DJ at det blir adskillig vanskeligere "to have fun". Da stopper også latteren hos oss, når vi har sett Dons Juans forgjeves kamp mot meningsløsheten.