Elisabeth Rygg i Aftenposten har sett en
"moderne, morbid og morsom norsk urpremiere". Dagbladets Annette Mürer har
opplevd en mennesketom scene der de "teatralske monstrene hyler og har seg",
mens publikum er like glade. Sissel Hamre Dagsland i Bergens Tidende er rimelig godt
fornøyd, samtidig som hun ikke utroper det til stor kunst. Alle tre har sett premieren
på A. I. S. Lygres Brått Evig på Nationaltheatret.
Lygre debuterte som dramatiker i 1996 med Mamma og meg og menn, en
enakter presentert under Dramatikerfestivalen. Handlingen i Brått evig
foregår i en luksusleilighet i en skyskraper. Her holder mamma, som en gang var en
middelmådig skuespiller (Ellen Horn) det gående med barn og mannlige bekjentskaper og
feirer nyttårsaften etter nyttårsaften med drømmen om det evige liv som mer og mindre
uttalt tema.
Brutal og barsk
- Lygre er et nytt og spennende bekjentskap, mener Aftenpostens Rygg, og kostaterer
samtidig at det er på Nationaltheatret at mye av fornyelsen innen scenekunsten skjer for
øyeblikket. - Om ikke alt spidder tidsånden like heftig, har vi her å gjøre med
oppsiktsvekkende og utleverende nyskrevet norsk dramatikk. - Humoren er brutal og barsk.
Og det er sansen for tilværelsens morbide sider som er drivkraften, derfor er det noe
svært foruroligende over Lygres angrep på vår moderne tilværelse, skriver Rygg. Hun er
godt fornøyd med regissør Catrine Telles grep om den åpne og krevende teksten. -
Kanskje forsvinner enkelte nyanser fordi det spilles både farse og realistisk teater
samtidig, innvender Rygg. Blant skuespillerne framheves Ellen Horn og hennes "herlige
mamma". - Humor, selvironi og overdådighet preger Ellen Horns frodige mamma-monster.
Hysterisk overspill
Ellen Horn får derimot negativt fokus av Dagbladets anmelder: "Anført av Ellen
Horn, som av alle har valgt skuespiller Ellen Horn til å spille skuespillermammaen
("Bla, bla, bla, vis vas, vis vas") kaster de seg ut i et hysterisk overspill
allerede i åpningsscenen", skriver Annette Mürer.
Catrine Telle får heller ikke positiv uttelling: "I en fundamentalt umusikalsk og
urytmisk regi spiller de farse med minimal dekning i situasjoner, og tragikomedie uten
medlidenhet. Til slutt balsamerer den evigunge mor sitt oldingbarn til champagnegalopp og
festfyrverkeri, i tilfelle vi ikke har forstått regien." Gjestespillende Marit A.
Andreassen fra Oslo Nye får rosende omtale fordi hun ifølge anmelderen kan komediefaget.
Hovedskytset fra Dagbladets anmelder rettes likevel mot forfatteren, som ifølge Mürer
kanskje ikke har så mye på hjertet som på hjernen. "Hans framtidsmareritt svulmer
av groteske kynismer..." "Lygre nekter seg ingenting". Med denne
urpremieren har Nationaltheatret gitt ny mening til uttrykket "hylende morsomt",
hevder Mürer: "Sjelden eller aldri har så mange skreket, hylt, brølt og vrælt så
mye - på scenen. Det kan umulig være særlig morsomt - for forfatteren."
Savner skarpere klør
Sissel Hamre Dagsland, som nylig har vært involvert i debatten om kvaliteten på norske
anmeldere etter de negative omtalene av Holberg-premierene i Bergen, skriver følgende om
Lygres tematikk: "Hvordan i all verden skal det gå med menneskeheten om all den
tukling med naturen som allerede foregår får fortsette, og utvikle seg, uhemmet? Her
går han jo inn i en litterær tradisjon med skrekkelige visjoner for fremtiden når
dagens tendenser fremskrives nevnes kan Huxleys "Vidunderlige nye verden" og
Orwells "1984"." Men Lygre når ikke gigantene til knærne, mener Hamre
Dagsland. Hun savner skarpere klør, både i tekst og oppsetning.