|
 |
 |
 |
 |
|
 |
|
 |
|
|
 |
|
Århundrets
siste Nora: Brennaktuell for INNVANDRERE - Situasjonen og problemstillingen i stykket er helt reell i forhold til dagens situasjon i mange innvandrerhjem, sier forfatteren og AP-politikeren Kadafi Zaman til Dagsavisen etter premieren på Nationaltheatrets Et dukkehjem i Kjetil Bang-Hansens regi. Zaman er andregenerasjons innvandrer fra Pakistan. Sammen med Christina Smith-Erichsen, redaktør av feministantologien Matriark, ble han med avisen for å se stykket. Finne seg selv Christian Smith-Erichsen trekker litt på skuldrene av Ibsenklassikeren. - Jeg kjenner meg ikke igjen i situasjonen, sier hun til Dagsavisens Sissel Hoffengh. - Et dukkehjem handler om en kvinnes rett til å finne seg selv, mens jeg er oppvokst i en tid der det har vært allment akseptert at kvinner kan få spille mange forskjellige roller. Kanskje er det derfor feminismen på 90-tallet er blitt mer personlig orientert, vi kan ikke lenger se på kvinner som en homogen gruppe med de samme problemene. På 70-tallet hadde feministene mer en felles plattform. Ufrivillig komisk Smith-Erichsen synes tolkningen er morsom. Torvaldfiguren er en naiv, dum fyr som er fanget i sine egne forstokkede holdninger synes hun. - Men Mestads overspill grenser nesten til det ufrivillig komiske, sier hun. - Han har jo også uttalt at Torvald er den egentlige helten i stykket, at det tross alt er Nora som har gjort noe galt. At det på en måte berettiger mannens vrede. I klemma Zaman mener at mange innvandrere burde se dette stykket fordi de ikke snakker åpent om viktige alvorlige temaer i hjemmet. - Torvald tar overhodet ikke selvkritikk, og oppfører seg belærende overfor kona si, sier han til Dagsavisen, - noe som er veldig vanlig for mange pakistanske menn. De oppfører seg ofte slik både overfor kone og barn, så Nora-figuren er også et godt bilde på hvordan mange barn av innvandrere har det i klemma mellom familien og det norske samfunnet. Integreringskamp Kjønnskampen har etter Zamans mening også mye til felles med innvandrernes integreringskamp. - Det er så fort gjort at det som er vel ment på sin måte også blir en form for diskriminering, det gjelder også andre grupper. Jeg er født i Norge, men blir stadig kalt innvandrerpolitiker. Eller innvandrerforfatter. Det fokuseres på meg som pakistaner, at det liksom er fint at også pakistanere kan ting. Barna Dagsavisen spør om hva de to synes om at Nora forlater barna sine. - Det er det verste, svarer Smith-Erichsen. - At Nora forlater mann og barn for å finne seg selv, tror jeg hadde større aksept på 70-tallet. I dag drar vi fra mennene, men tar med oss barna. Og ender opp i en jævlig vanskelig hverdag som alenemødre. Zaman tror utfallet ville blitt det samme dersom Nora og Torvald hadde vært muslimer. Men han tviler på om hun hadde klart å forlate barna. Langdrygt og uten spenning Forestillingen mottas forskjellig av kritikerne. Dagsavisens Cathrine Th. Paulsen, karakteriserer forestillingen som et "langdrygt utbrudd". Bortsett fra Anneke von der Lippes Nora levner hun ikke forestillingen mye ære. Det overhengende problemet i forestillingen er mangelen på spenning, skriver hun, og vi får ingen årsak eller sammenheng til Noras angst og vånde. "Vi har aldri hatt den beklemmende følelsen av et innestengt ekteskap og får følgelig ikke noen lettelse av at det oppløses", skriver kritikeren. Paulsen savner også flere scenografiske og regimessige grep. Krigerens hvile Ida Lou Larsen i Nationen er mest begeistret. Under overskriften "Dukkehjem i særklasse" roser hun oppsetningen og framhever Henrik Mestad tolkning av Helmer. Hun mener Mestad radikalt har utvidet sin spennvidde og har skapt en komplisert og spennende skikkelse av Helmer, og slik skapt en ny balanse i stykket. Lou Larsen tolker han som et målrettet maktmenneske med vekt på en uangripelig fasade. Nora blir "krigerens hvile", skriver Lou Larsen, og parets erotiske forhold en lek der temaene er makt og underkastelse. Nationens kritiker mener at stykkets slutt i denne oppsetningen umulig kan bety en slutt på forholdet. Det blir sannsynlig at Nora vender hjem dagen etterpå når begge er edru. Til skilsmisse kanskje, men det siste ordet er ennå ikke sagt. "Dette Dukkehjemmet som på en og samme tid peker fremover, er i takt med vår tid og er trygt basert i Ibsens verden, er en verdig jubileumsforestilling for Nationaltheatret", oppsummerer Ida Lou Larsen. Drar lasset "Anneke von der Lippes flotte Nora burde hatt noe mye sterkere enn sukkertunge makroner gjemt under flygelet for å overleve sin enorme ensomhet i Nationaltheatrets oppsetning", skriver Elisabeth Rygg i Aftenposten. Anneke von der Lippe drar lasset nesten helt alene, mener hun. Forestillingen blir sprikende og lite helhetlig, og gir lite mostand og medspill for Nora. Scenisk tagging Grete Indahl i Klassekampen mener regien i forestillingen fokuserer tendensiøst på kjønnskampen mellom den enkelte mann og kvinne i samlivet. Dermed rister Et dukkehjem i sine grunnmurer, mener hun, når samfunnsperspektivet forskyves og mannen inntar rollen som offer. Perspektivet med at Noras frigjøring ikke bare handler om frigjøring fra ektemannen, men fra hele samfunnet blir overkjørt av regien i denne oppsetningen. Indahl er misfornøyd med virkningen av lyssettingen til Kjetil Akerø: "Skyggene forstyrrer scenografiens naturalisme og fester seg til avsløringen av Noras lovbrudd, som scenisk tagging", skriver Indahl. Fritt for feminisme Hans Rossiné i Dagbladet mener at forestillingen ikke fløt perfekt i første akt. Men i annen akt vokste et sterkt og vitalt ekteskapsdrama seg fram, skriver han. Anneke von der Lippe og Henrik Mestad får begge kreditt for friskt, troverdig og meget godt samspill. Forestillingen er glassklart fortalt og tydeliggjørende iscenesatt, ifølge Rossiné: "Det er menneskets samlivskonflikter i modernismens epoke Bang-Hansen eksponerer for oss, kjærlighetens mulighetsbetingelser som realitet og idé når den framsettes som et absolutt og umodent krav i en verden av konvensjoner og rollemønstre", skriver kritikeren. Som priser seg lykkelig fordi det etter hans mening verken finnes ny eller gammel feminisme oppsetningen! Nora som innvandrer? Så kan vi jo stille oss spørsmålet til slutt om neste Et dukkehjem i Norge bør instrueres av en norsk kvinne med innvandrerbakgrunn. Eller med en Helmer som gnir seg i hendene over å få ha ungene for seg selv, "lurte deg der Nora...!". Når og hvor ble forresten Et dukkehjem sist instruert av en kvinne? Ellers risikerer vi vel neppe idag at det anmodes i epostinvitasjonene til selskapslivet om ikke å diskutere Et dukkehjem over glassene. Selv Fittstim når vel heller ikke opp til samme provoserende status som Nora hadde på Ibsens samtid. Eller...? Relaterte linker: Lettet Nora og generøse kritikker Av Erik Haugestad. Aftenposten Interaktiv 15. oktober 1999 Velspilt dukkehjem Av Hans Rossiné. Dagbladet 15. oktober 1999 Ti dukkehjem og åtte Nora'er på 100 år Av Ruth Krefting Enger. Aftenposten Interaktiv 10. oktober 1999 Nora på is. Tøffe tak i dukkehjemmet Av Bente Frøytlog. Dagbladet 8. oktober 1999
|
| Ansvarlig redaktør av Teaternett er
Stein Kippersund. Adresse: Teaternett, Torstadvegen 46, 2335 Stange Teaternett har org.nr. 980 247 781. E-post-adresse er teaternett@teaternett.no |