Kan lite om historie
- Jeg er jo bare 28 år og kan lite om historie, sier Lindquist uskyldig til Dagbladet, før han forklarer seg litt mer overfor en journalist med spørsmålstegn over hele ansiktet: - Nei forresten, jeg kan faktisk ganske mye om 1700-tallet, men jeg fikk lyst til å plassere Jeppe i en annen tid. En god idé syntes jeg, sier han til avisa. Lindquist ble forøvrig kåret til Årets teatertalent 98 av Dagbladet etter at han gikk ut fra regilinja ved Teaterhøgskolen i fjor. Respekt for klassikeren er det ingenting som tyder på at han har hatt: - Baronens hoff er kjedelig beskrevet, så jeg skrev det om, sier han til Dagbladet, og fortsetter: - Jeg blir ikke irritert hvis noen går i pausen. Jeg gjør ikke det.

Sushi til frukost
Ifølge Dagbladets Rossiné lover Det Norske Teatrets nytolkning godt både for Holberg og teatret i det neste århundre. Lindquists regi får pluss for å holde seg langt unna danske folkekomedieklisjeer og blafrende brokader, med en ekspressiv og leken spillestil. Oppsetningen beholder ifølge Rossiné fokus på forholdet mellom Jeppe og baronen. Jeppe brukes som leketøy og tidtrøyte for en maktberuset og samvittighetsløs baron. Og hvorfor han drikker? En kan jo ikke gjøre annet enn å ta seg en pinne når en våkner opp i baronens overdådige muslingformede seng, omringet av barmfagre babes som byr en på sushi til frokost mener Rossiné. Jon Eikemo har etter Rossinés mening krøpet inn under huden på Jeppe, og klart å framstille rollen glimrende, både på oppadgående og nedadgående rus.

Samfunnskritikken borte
Cathrine Th. Paulsen i Dagsavisen mener at enhver tendens til samfunnskritikk hos Holberg er forsvunnet i forestillingen. Språket er blitt en kaudervelsk blanding av antikverte uttrykk og moderniseringer som "Jeppe on the rocks". "Ethvert øyeblikks ettertanke er åpenbart truende for regissøren", skriver Paulsen, som mener stykket ikke hadde vært dårligere om Jon Eikemo, Jan Grønli og Nils Sletta hadde resitert det. Enhver akt er fratatt mening og konsistens ifølge Paulsen, og jazzmusikk, popmusikk, stiliserte bevegelser, crazykomikk, danseopptrinn, kontoristdresser, playboyplysj, cowboyutstyr og samuraiantrekk konkurrerer om oppmerksomheten. "Det er morsommere å se gresset vokse, enn å følge Lindquists oversvømmelse av innfall", skriver kritikeren.

Sjefsskurk
"Hvorfor spyr ikke Jeppe?" spør Elisabeth Rygg (Aftenposten) i sin anmeldelse og fortsetter: "Oppdateringer av klassikere er vel og bra, men her har Jeppe mistet både farlighet og følelse. Da blir underholdningen utvendig." Det menneskelige aspektet forsvinner i virvaret av regissørens påfunn, gags og gimmicks, mener anmelderen. Rygg leser baronen som sjefsskurken, der han lager practical joke på Jeppe i ren kjedsomhet. Hvorfor kjeder baronen seg, er et mer interessant spørsmål enn det klassiske  "hvorfor drikker Jeppe"  mener hun. Aftenpostens anmelder mener at stykket er lekkert utformet visuelt, koreografisk og teatralsk, men er blitt tidstypisk tomt. "Jeppe anno 1999 er blitt show uten sjel", avslutter Rygg.

På spissen
Etpar dager derpå tar hovedrolleinnehaver Jon Eikemo det ganske med ro.
- Jeg er den som helt sikkert ikke kommer til å se denne oppsetningen, men aksepterer at andre har ulike syn på den, sier han til Aftenposten, men innrømmer til avisa at han ikke liker dårlige omtaler. - Ting skal settes på spissen, og det finnes minst like mange Jepper i dag som på Holbergs tid, men det var kanskje ikke så mange baroner før som det er Røkker i dag. Holberg gjorde narr av overklassen, og i dag snakker vi jo om at klasseforskjellene bare blir større og større. Selv Astrid Lindgren sier at vi trenger en revolusjon, sier Eikemo til Aftenposten og avslutter slik: - Jeg håper stykket viser hvor ekkelt det er når man plager den lille mann.

Kritikerne har talt og er tydeligvis ikke enige. Og da er det vel ikke noe annet å gjøre enn å se stykket og gjøre seg opp sin egen mening. Det synes sikkert salgskontoret til Det Norske Teatret er helt greitt!