For det første: Teater Ibsen ble ikke nevnt i denne sammenhengen, noe som er litt underlig i og med at teatret faktisk har hatt ny norsk dramatikk som et sine hovedsatsingsområder. Høsten 1998 startet Morten Borgersen sin periode som teatersjef på Teater Ibsen og innledet da satsningsprogrammet "De norske årene 1998 – 2002". Denne satsningen på norsk dramatikk støtter seg på fire bærebjelker: Ibsen og andre klassikere, utvikling av norsk musikkteater, nye norske urpremierer og dramatisering av norsk litteratur.

Tre norske urpremierer
Den første sesongen i "De norske årene" (1998/1999) hadde teatret én norsk premiere og tre norske urpremierer. Andre sesong i programmet (1999/2000) kunne teatret by på fire norske urpremierer (deriblant De ti bud hvor hele 10 norske forfattere bidro med nyskrevet dramatikk – alt i én forestilling!).

Inger Margrethe Lunde i Dramatikerforbundet sier i en kommentar: "Det er hyggelig å se at regionteatrene setter opp norsk dramatikk, men mange av disse stykkene har lokal koloritt. På lang sikt undergraver vi vår egen teatertradisjon og vårt eget uttrykk". Det er godt mulig at dette utsagnet ikke er ment slik, men slik jeg leser det ser det ut som at Dramatikerforbundet mener at når regionteatrene satser på ny norsk dramatikk er ikke dette like mye verdt som hvis et Osloteater gjør det. Dette fordi lokal koloritt undergraver vår teatertradisjon. Dette er et merkelig utsagn. Ser man bakover i historien har vel de fleste store norske diktere tatt utgangspunkt i nettopp sitt eget hjemsted i sin diktning – Henrik Ibsen er en av dem.

Hjalmar Johansen
Grunnen til at "lokal koloritt" blir brukt i en nedsettende tone er kanskje at assosiasjonene lett går i retning av historiske spill eller lokalrevy. Men ny norsk dramatikk med lokal koloritt er da så mye mer enn det. I de to sesongene som er nevnt ovenfor er det én norsk urpremiere som har hatt en lokal tilknytning, nemlig I djevelens dansesal av Terje Lindberg. Forestillingen handler om Skiensmannen og polfareren Hjalmar Johansen. Men forestillingen er ikke mer lokal enn at den ble spilt både på Svalbard, i Tromsø og på Smøla. Altså ganske så langt utenfor den regionen Teater Ibsen tilhører, nemlig Telemark og Vestfold.