Det er for mye idyll og for mye moral i norsk barneteater.
Og for mange vikarierende motiver; det er lettere å få en teaterforestilling inn i skolen eller i det lokale kulturhuset om den er politisk korrekt og/eller har klare pedagogiske siktemål. Men godt teater trenger ingen unnskyldninger.

Det er lav prestisje forbundet med kunst og kultur der barn er tilskuere/brukere. 
Ingen landsdekkende aviser følger systematisk opp hva som tilbys barn på teaterfronten. Utøverne/opphavsmennene får ytterst begrenset kompetent vurdering av sitt arbeid, selv om en turneforestilling ofte har flere brukere enn for eksempel en billedbok. 

Det er for mange sjarlataner i norsk barneteater.
I et uoversiktlig og tilsynelatende umettelig marked er det en rekke useriøse aktører som legger ut på landeveien med produksjoner - det være seg tradisjonalister eller såkalt nyskapende - som ikke holder mål. Barn må pent ta til takke med det de får servert.

Frie sceniske gruppers betydelige virksomhet for det yngste publikummet er ikke et resultat av offentlige tilskudd – eller bevisst kulturpolitikk.
Snarere tvert i mot. Tidligere var "scenekunst for barn og unge" et satsingsområde som flittig ble sitert i politikernes festtaler. P.t. er det ikke de scenekunstnere som spiller hundrevis av forestillinger for barn og unge over hele landet som prioriteres hos bevilgende myndigheter.  

Norske teatersjefer burde forbys å sette opp  Egner og Lindgren i ti år. Hvordan skal vi ellers få dem i gang med å utvikle nye norske stykker? De gamle storselgerne er soveputer for det gjennomsubsidierte statsteatret. Hvilke forlag ville overlevd – eller vært bekjent av – ved å bare nyutgi klassikerne år etter år?

Norske teaterarbeidere burde være litt mer opptatt av publikum.
Og litt mindre opptatt av seg selv. Mange skuespillere ville ha godt av å komme seg ut at det trygge store teaterhuset og spille teater i barnehager og gymsaler, på gater og torg? Det finnes ikke bedre måte å lære sitt fag på enn å konfrontere sin historie, sin opptreden med et uforberedt publikum, et som ikke har innløst billett. Det er sjelden publikum ikke har rett

Å lære å spille teater lærer man ved å spille teater for barn.
Om man har som utgangspunkt at teater er et levende og dypest sett uforutsigelig møte mellom skuespiller og tilskuer finnes det ikke noe bedre sted å starte enn foran et ungt uforferdet publikum. Norske teatervitere og kritikere har vært for opptatt av hva som skjer på scenen. De burde interessere seg mer for hva som skjer i salen.

Plukk fram de råtne tomatene.
Det er for mye høflighet i norsk teater. Selv menn som sovner tidlig i annen akt gir stående applaus. Når det å gå i teater blir et sosialt pliktløp så rammer det dypest sett scenekunsten. Dersom publikum ikke berøres av det de ser på scenen så skal de gi uttrykk for det. Barn er det beste teaterpublikum. De eier ikke dannelse.                         

Barn er ikke kritiske.
Barn er ærlige.

Av Lars Vik.

DEBATT

Teaternett formidler nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Hjelp oss å være oppdatert! Skjer det noe der du er - send oss et tips! Vår epostadresse:  teaternett@teaternett.no