10
teser om teater for barn
Av Lars Vik
(Artikkelen ble første gang offentliggjort i Ånd i Hanske nr 3/2000,
tidsskrift for norsk figurteater, utgitt av UNIMA, Norge. En revidert
versjon publiseres i Norsk Dramatisk Årbok, mars 2001.)
Det
finnes ikke teater bare for barn.
Det finnes bare teater som ikke passer for barn. Godt teater for barn er
også godt teater for voksne, men ikke nødvendigvis omvendt. Ordet målgruppe
burde ut av norsk teaterterminologi.
Det er for
mye idyll og for mye moral i norsk barneteater.
Og for mange vikarierende motiver; det er lettere å få en
teaterforestilling inn i skolen eller i det lokale kulturhuset om den er
politisk korrekt og/eller har klare pedagogiske siktemål. Men godt teater
trenger ingen unnskyldninger.
Det er lav
prestisje forbundet med kunst og kultur der barn er tilskuere/brukere.
Ingen landsdekkende aviser følger systematisk opp hva som tilbys barn på
teaterfronten. Utøverne/opphavsmennene får ytterst begrenset kompetent
vurdering av sitt arbeid, selv om en turneforestilling ofte har flere
brukere enn for eksempel en billedbok.
Det er for
mange sjarlataner i norsk barneteater.
I et uoversiktlig og tilsynelatende umettelig marked er det en rekke useriøse
aktører som legger ut på landeveien med produksjoner - det være seg
tradisjonalister eller såkalt nyskapende - som ikke holder mål. Barn må
pent ta til takke med det de får servert.
Frie sceniske
gruppers betydelige virksomhet for det yngste publikummet er ikke et
resultat av offentlige tilskudd – eller bevisst kulturpolitikk.
Snarere tvert i mot. Tidligere var "scenekunst for barn og unge"
et satsingsområde som flittig ble sitert i politikernes festtaler. P.t.
er det ikke de scenekunstnere som spiller hundrevis av forestillinger for
barn og unge over hele landet som prioriteres hos bevilgende myndigheter.
Norske
teatersjefer burde forbys å sette opp Egner og Lindgren i ti år.
Hvordan skal vi ellers få dem i gang med å utvikle nye norske stykker?
De gamle storselgerne er soveputer for det gjennomsubsidierte
statsteatret. Hvilke forlag ville overlevd – eller vært bekjent av –
ved å bare nyutgi klassikerne år etter år?
Norske
teaterarbeidere burde være litt mer opptatt av publikum.
Og litt mindre opptatt av seg selv. Mange skuespillere ville ha godt av å
komme seg ut at det trygge store teaterhuset og spille teater i barnehager
og gymsaler, på gater og torg? Det finnes ikke bedre måte å lære sitt
fag på enn å konfrontere sin historie, sin opptreden med et uforberedt
publikum, et som ikke har innløst billett. Det er sjelden publikum ikke
har rett
Å lære å
spille teater lærer man ved å spille teater for barn.
Om man har som utgangspunkt at teater er et levende og dypest sett
uforutsigelig møte mellom skuespiller og tilskuer finnes det ikke noe
bedre sted å starte enn foran et ungt uforferdet publikum. Norske
teatervitere og kritikere har vært for opptatt av hva som skjer på
scenen. De burde interessere seg mer for hva som skjer i salen.
Plukk fram de
råtne tomatene.
Det er for mye høflighet i norsk teater. Selv menn som sovner tidlig i
annen akt gir stående applaus. Når det å gå i teater blir et sosialt
pliktløp så rammer det dypest sett scenekunsten. Dersom publikum ikke
berøres av det de ser på scenen så skal de gi uttrykk for det. Barn er
det beste teaterpublikum. De eier ikke dannelse.
Barn er ikke
kritiske.
Barn er ærlige.
Av Lars Vik.
DEBATT
Teaternett
formidler nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Hjelp oss å være oppdatert! Skjer
det noe der du er - send oss et tips! Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no |