Av Ingvild Bræin

Da jeg en januarkveld i år passerte Holberg-statuen nede på Torget, hoppet jeg til. Jeg fikk det for meg at jeg gikk litt for nær gamle Ludvig. Med ett var alt det mildt rabulistiske over ham erstattet av noe direkte fryktinngytende. Jeg hadde nettopp overvært den danske instruktør Emil Korf Hansens Erasmus Montanus-forestilling - hvor Holberg plutselig var blitt farlig. Tåpelige disputaser ble til livsfarlige ordvekslinger, knuffende konflikter til kamp på liv og død.

Der står den, alene, som forestillingen på Den Nationale Scene som hittil i år har røsket opp i meg som tilskuer og menneske. Korf Hansen hadde tatt seg den frihet å betrakte stykket på nytt, i den grad at hans Erasmus Montanus maktet å skape debatt. Folk var rasende eller henrykte, opprørt eller beveget - men hadde en mening og ville delta. Overskriftene på leserinnleggene svingte på fruktbart vis fra: ´Løp og se Erasmus Montanusª til "En rasert Montanus". Debatter om hva slags teater som blir vist på byens nasjonale scene er ellers en sjeldenhet - og hvorfor? Fordi man sjelden blir virkelig utfordret, er min påstand.

Uten utfordringer står vi igjen med et teater som bare tikker og går som en presis klokke - hvor man med letthet kan forutsi neste trekk. Det kan høres betryggende ut - men er det i virkeligheten et slikt teater vi ønsker? For å kunne/ville utfordre, må man være i besittelse av visse holdninger. Holdninger som jeg fremdeles savner hos teatersjef Bentein Baardson.

Baardson viser ikke som teatersjef noen spesiell interesse for det utfordrende teater. Han skriver i programmet til Anne Frank: "Den Nationale Scene skal være et bruksteater - et folketeater". I februar i år sier han til Bergens Tidende: "Det står i arbeidsinstruksen at programmet skal være bredest mulig og nå flest mulig publikummere". Vel. Det er ingen hemmelighet at et institusjonsteater er avhengig av å trekke folk for å gå rundt. En teatersjef har således sine forpliktelser. Men Baardson står faktisk fritt til å velge hva han vil legge i begrepene "bredt" og "folketeater". Slik han har ordlagt seg om hva som har vært og er hans oppgave ved DNS i media, i teaterprogrammer og intervjuer, er det som om de kunstneriske og samfunnsmessige forpliktelsene mildt sagt er underordnet de økonomiske. Han virker mest opptatt av å ha vært den reddende markedsengel i en vaklende bedrift. I programmet til Romeo og Julie er han svært fornøyd med at han ´har fått byens borgere tilbake til teatretª. Han skriver om "rekordstore overskudd", "styrking av egenkapitalen", "økonomisk fundament", "konsolidering av økonomien", "produksjonsvolumet" og "volumøkning". Begreper jeg ikke kan huske å ha vært nevneverdig opptatt av under en forestilling. Så knappenålsstille det har vært i det offentlige meningsrom omkring DNS’ repertoar og forestillinger under Baardson, med unntak av Erasmus, vitner ikke det om bredde i den forstand at noen grenser er tøyd, eller for den saks skyld: skumpet til. Derfor mistenker jeg ham for med "å nå" (publikum), mene "å ikke oppskake". For når et program skal være bredest mulig og nå flest mulig publikummere, kunne man ikke da vente at det rommet flere vågale og kontroversielle prosjekter? Byens borgere er tilbake til hva? Og på bekostning av hva?

I Bergens Tidende i vinter kunne vi lese at Bentein Baardson var slått til ridder 1. klasse av St. Olavs orden, fordi hans "allsidighet og store innsats for norsk scenekunst er så betydelig at han er gjort fortjent til det mest prestisjefulle og ærefulle som nasjonen kan belønne ham med", i følge fylkesmannen i Vest-Agder, Ann-Kristin Olsen. Han blir videre kalt en "levende legende i norsk kulturliv". Det bør ikke herske noen tvil om at Baardson har levert gode prestasjoner i teaterverdenen. Men da undrer jeg: Ville det ikke passe seg for en allsidig, norsk scenekunstner å ordlegge seg en tanke mer lidenskapelig på vegne av kunsten han skal bringe ut til folket? Og da mener jeg ikke å hakke videre på repertoarvalget, som han har grepet til før:

I BTs leder 5.1.00 ble det påstått at norsk teater for tiden var inne i en matthetsperiode, og man etterlyste et farligere teater. Hva man enn måtte mene om det: Et sjeldent - og viktig - utspill. Men før noen får tid til så mye som tenke over saken, slår Baardson tilbake mot det han kaller "BTs farlige teatersynsing". Han minner om at publikum strømmer til teatret som aldri før, og for å forsvare seg kunstnerisk viser han til repertoaret: "Vi har spilt stykker som for eksempel Spelemann på taket, Anne Franks Dagbok, Den 25. timen, Bernarda Albas Hus, Romeo og Julie, A Clockwork Orange. Alle disse stykkene handler om de grunnleggende menneskerettigheter: Retten til et fullverdig liv uansett rase, religion, politisk overbevisning eller sosial tilhørighet." Men litteratur (repertoar) er ikke teater, like lite som teater er litteratur. Hva ville Erasmus Montanus forblitt for meg uten Korf Hansen? Jeg ville forvente av en levende legende i norsk kulturliv at han kunne se forskjellen. Det er ikke BT, men Baardson som blir farlig her - idet han ikke kan, eller nekter å ta, kritikk på selve forestillingene. Hvilket er det som er, dvs. kan bli, teater.

Baardson synes det er aller morsomst at DNS har opparbeidet kontakt med et ungt publikum. Har de det? Hvis man overvar ungdomssatsningene A Clockwork Orange og Junk, ville man raskt kunne konstatere at ingen av disse talte videre godt til ungdom i dag. Hippie- og punkkulturen er, unnskyld at jeg blir nødt til å røpe det, passé. Ikke før oppgitt hoderisting fra ungdommer i salen er et tegn på kontakt, gir jeg Baardson rett. Og er det besøkstall han viser til, er ikke de annet enn tall i obligatorisk skoleforestilling-sammenheng.

Også i Baardsons egne oppsetninger, som på mangt et teknisk vis er imponerende nok (eksempelvis Glass og Niels Klim), savner jeg å bli beveget, utfordret, fortalt noe. Jeg ønsker å se at han vil noe med å sette opp et stykke (utover det å ha satt det opp) - og at han forsøker (helt på ordentlig) å komme i dialog med sitt publikum.

I programmet til Niels Klim, som i likhet med Erasmus Montanus ble satt opp i forbindelse med teaterets 150-års-jubileum, skriver Baardson at stykket inneholder "ingen revolusjonerende tanker eller idéer", og kaller det en "uhøytidelig teaterlek". Han mener imidlertid at stykket tross alt inneholder noen tankekors, og avslutter: "Stor filosofi er det så visst ikke, men signaler til ettertanke er ikke å forakte når vi i Bergen salutterer og jubilerer!" Hva skal det bety? Signaler til ettertanke som en slags tilfeldig bivirkning av kunsten, som igjen er en bivirkning av en feiring? I programmet til Kejser og Galilæer forteller han at dette er en historisk satsing, med hele 50 aktører i sving, og at bare forarbeidet har tatt over to år. Ikke et ord om hvorfor det er viktig å sette opp Kejser og Galilæer i dag.

Til det styggeste eksemplet: "Dialogen med et bredt og sammensatt publikum må preges av tillit, først da kan teatret utfordre med mer uventede og kanskje mer uforutsigbare teateropplevelser", skriver Baardson i årsberetningen for 1999. Her snakker han altså om tillit i motsetning til uforutsigbare teateropplevelser. Som om det å servere forestillinger man umiddelbart forstår/liker er synonymt med tillitsskapende. Noen ville kanskje heller kalle det feigt. Andre ville sågar kalle atskillelsen av "tillit" og "utfordring" en hån mot kunsten såvel som mot publikum. Når pressekonferansen til den aktuelle Cabaret stort sett handler om å sette mest mulig presselys på såpestjernen Mia Gundersen, er dette en slik overveldende tillitsskaping at man begynner å håpe at den tikkende teaterklokken i virkeligheten er en bombe.

Når det gjelder Baardsons prioriteringer angående sitt eget ensemble, har det ikke vært knappenålsstille. Hans valg om å hyre inn et stort antall skuespillere utenfra på bekostning av det faste ensemblet, har ført til ordvekslinger om både personalpolitikk og kjendisteater - mellom sjef, skuespillerforbund, innleide skuespillere - og Kim Kalsås, tillitsvalgt for skuespillerne ved DNS. Kalsås hevder i Dagbladet 21.3.00 at det har vært en planmessig nedprioritering av staben. På det meste hadde teatret 40 ansatte, mens det nå er knapt 20 igjen.

Enn så enig det går an å være i at institusjonsteatrene må legge om kursen, i første rekke for å unngå å bli et musealt teater, må det gå an for Baardson å vri på roret på andre måter enn ufølsomt (og frekt) å avfeie det hele med: "Bergen må også få ta del i enkelte dyktige og kjente skuespillere. Det er ikke min jobb å ta sosiale hensyn, jeg velger de jeg synes er best til rollene."

Jeg leter forgjeves etter denne reddende ridders holdninger i forhold til sitt embede, sitt ensemble - og sitt publikum: Mennesket bak lommeboken.

Baardson hevder i programmet til Anne Frank at teaterets overordnede mål må være å komme publikum i møte. Noe jeg i lys av de nevnte uttalelser leser som en lett omskriving av å gi folk "det de vil ha". Som om "folk" var et slags konstant og forutsigbart markedssystem. Hva "folk" vil ha, eller hvor på veien man skal komme publikum i møte, avhenger jo til enhver tid av hvem som setter standarden; i dette tilfellet Baardson. Hadde han insistert på at teater rommer noe annet og mer enn det han til nå har vist, ville dét kanskje etterhvert blitt til det "folk ville ha". Nå velger han minste motstands vei, som dessuten er den mest innbringende, og resultatet blir et teater som ikke står for det teaterkunsten er i stand til å gjøre: Gripe, forvandle, provosere, utfordre. Jeg er av den oppfatning at det er en stor synd å gi publikum noe de ikke engang trenger tenner for å tygge.

Så hva slags teater ønsker jeg? Gjerne et farligere. Gjerne et teater som ikke undervurderer eller underernærer sitt publikum. Først og fremst et teater som har større kunstneriske ambisjoner enn økonomiske. Det fins nok av eksempler utenfor by- og landegrensene på teatre hvor dette slett ikke er noen umulighet.

Sier Baardson da ingenting om hva slags teater han ønsker seg? Jo.I programmet til Anne Frank hevder han at "Teatret må ta ansvar, ta del i en evig kamp mot likegyldigheten". Men det blir liksom bare tomme ord - når det siste jeg selv ser av teatersjefen er at han (også referert i Dagbladet 27.5.00) sovner under urpremieren på Besøk av Jon Fosse. Og snorker. Høyt.