AMPRE kvinnesinn

Av Stein Willumsen Kippersund

Ellisiv Lindkvist: Jeg er ikke slik. Tre scenetekster.
Cappelen Damm 2013. ISBN 978-82-02-41615-7. 181 sider.

Det er vel ikkje kvar dag du set deg i godstolen for å lese samtidsdramatikk. Tanken på å sovne i godstolen med raudvin på tunga og sikkel i munnviken medan peiskubbane sakte brenn ned og haustmørket flyt inn i stova er kanskje ikkje det mest glamorøse vi skryt på oss, etter ein treg oktober-arbeidsdag. Om ikkje litteratur meint for scenen skal gjere pina endå lenger og døsen djupare.

Men Ellisiv Lindkvist si bok Jeg er ikke slik. Tre scenetekster er ikkje av det slaget som utkonkurrerer gamle velprøvde innsovningsråd frå tippoldefar eller salig Ibsen sine dagar.

Oppkvikkande og humoristisk
Særleg den andre av dei tre tekstane, “tittelsporet” Jeg er ikke slik er så avgjort av det oppkvikkande og humoristiske slaget, ja så men i retning lettliva. Tekstane i boka har vore prøvd på scenen, og tåler svært godt å kome mellom to permar. Truleg vil dei også tåle godt å få liv på scenen igjen, for eit større publikum. Kanskje også ein smart filmskapar får til noko med dei.

I eit interessant føreord, til å bli klok av, peikar Lindkvist mellom anna på dramatikaren sitt moderne dilemma:

(...) Jeg er dramatiker. Jeg var dramatiker før jeg ble forfatter. Etter at forestillingen er tatt av er den borte. Den eksisterer ikke, finnes ikke. Boka finnes også etter de to-tre første månedene. Selv om bøker presenteres som nyheter, noe som kommer for så å ta slutt og bli borte. Noe som er i salg i bokhandelen ofte bare ett år. Likevel: Den fysiske boka finnes. Den finnes i bokhyller hjemme hos folk og den finnes på biblioteket etter at den ikke lenger er i salg i bokhandelen. Teaterforestillingen er borte for alltid. Det som eventuelt finnes er dokumentasjon. En dvd av forestillingen, som ikke får fram det som skjedde i salen. Det som egentlig skjedde. For teater er først og fremst møtet mellom scene og sal (...) (Lindkvist 2013:7)

Nådelaust tragikomisk
Det er tre skodespel av ulik lengde, men innanfor einaktarformatet, som har fått plass i denne boka. Det første, Play.mobil, går rett inn i tids- og livsklemma til travle unge småbarnforeldre, nådelaust tragikomisk og altfor lett å kjenne att. I den andre, Jeg er ikke slik, går det føre seg ein heftig samtale mellom tre unge kvinner, mellom tretti og førti ein stad. Dei er både ambisiøse og full av svolt på livet, samstundes som dei slit med keisemd, depresjonar, frustrasjonar og aggresjonar, sexliv og mangel på sexliv. Dei skrur kvarandre både opp og ned, vrengjer kvarandre inn og ut. Denne teksten verkar som hovudteksten i samlinga, og det må vere lov med ei lita smaksprøve:

(...) Hva var det du sa? (kort pause) HVA VAR DET DU SA? SA DU AT JEG SKULLE TA MEG SAMMEN? (kort pause) Vil du at jeg skal ta all medisinen jeg har? Alle de såkalte fucking lykkepillene på en gang? Er det det du vil? Jeg gjør det. Jeg fucking gjør det. Men jeg dør ikke, for jeg ringer selv til 113 og sier fra at jeg har tatt dem. Så henter de meg og jeg ligger på sykehuset. De får pillene ut og opp og jeg dør ikke. JEG DØR IKKE. Jeg er her. jeg er ikke død. Jeg lever. Jeg er kåt. Jeg har tenkt å ha sex med kjæresten min. Selv om han har gjort det slutt vil jeg ha sex med ham. MEN HAN VIL IKKE HA SEX MED MEG (...) (Lindkvist 2013:103)

Kan orgasme være terningkast én?
Og ein dram til frå Ellisivs eikefat:
(...) Jeg teller hvor mange land jeg har vært i og sortert landene etter hvor god mat de har i hvert land. Italia er på toppen, men jeg har ikke vært i Thailand ennå. Jeg teller hvor mange bøker jeg har lest og lager etterpå kategorier for kjønn, land og tid. Hvor mange jeg har ligget med. Dem deler jeg inn etter klassetilhørighet, geografi og yrke/utdannelse. Hvor mange teaterstykker jeg har sett og sortert dem etter teatralitet, metafiksjonalitet og tekstens kvalitet. Hvor mange filmer jeg har sett og deler dem inn i kategoriene; idiotisk, urealistisk og fatal. Jeg teller hvor mange kroner jeg bruker. Jeg finner ut hva som går til mat, hva som går til klær og hva som går til prevensjonsmidler. Jeg teller hvor mange venner jeg har, hvem som ringer, hvem som sender e-post og hvem som sender sms, deretter sorterer jeg vennene mine etter hva jeg kan gjøre med dem, noen kan jeg snakke med, andre er ganske ubrukelige. Når jeg ikke får sove om kvelden teller jeg hvem jeg kan tenke meg. Og hvem jeg kan tro. Jeg teller skrittene fra blokka til butikken. Jeg tar tiden når jeg løper til bussen. Jeg går baklengs hjem igjen. Jeg tar tiden på min orgasme og hans orgasme. Jeg teller antall orgasmer vi får og kategoriserer dem etter terningkast. kan en orgasme være terningkast én? (...) (Lindkvist 2013:108)

Den siste teksten i samlinga heiter Heltinnesinne, er ein dialog mellom to kvinner i ein hage, dei diskuterer urter og kunst, og fylgjer med på flytrafikken over hovuda sine, for å seie det slik. Denne teksten fungerer etter mi meining som eit ekko eller ein epilog etter dei to andre.

Kitlar på nervane
Samlinga er lettlest, direkte, intens, svært tilgjengeleg og lite sjølvhøgtideleg, og tidvis ikkje så reint lite humoristisk. Og det gneistrar under, frå ei uro som kitlar inn på nervane i liva våre, det murrar til sjølvransaking, ettertanke og ein god dose vemod. Denne teksten har moderne kvinner og menn både tid og lyst til å lese – like mykje som å sjå seg sjølv – i spegelen. Kan hende det berre er meg: Men det stikk i meg, at eg fekk litt av same kjensla etter denne runddansen med Ellisiv Lindkvist sine tekstar, som då eg leste Vacláv Havel sin Vanek-trilogi første gongen.

Stein Willumsen Kippersund

BOKANMELDELSER