|
|
 |
 |
Teaterhistorisk
skattkammer om Eugenio Barba og Jens Bjørneboe
Elsa Kvamme: Kjære
Jens, kjære Eugenio. Om Jens Bjørneboe, Eugenio Barba og opprørernes teater.
Pax
Anmeldt av Rune Kippersund
Med denne boka om Jens Bjørneboe, Eugenio Barba og opprørernes teater åpner Elsa Kvamme
et rikholdig forråd av kunnskap om det frie teater-Norges tidlige liv.
For en som ikke var født da Odin
Teatret hadde premiere på sin åpningsforestilling Fugleelskerne, og ikke hadde
lært å si r før Odin Teatret flyttet basen fra Oslo til Holstebro i 1966, er det til
dels nytt og særdeles spennende å lese om Bjørneboes rolle som hjelper for etableringen
av Odin Teatret. Boka er så innholdsrik at den vil glede flere enn spesielt interesserte
teaterfolk, og den har fått ny aktualitet etter NRKs program om Bjørneboe før jul.
Brevveksling
Utgangspunktet for boka var at Kvamme i 2001 fikk en henvendelse fra Barba
om å skrive en bok om brevvekslingen mellom ham og Bjørneboe. Brevvekslingen varte fra
1962 til 1971, og alle de bevarte brevene er gjengitt i sin helhet i boka. De gir til dels
personlige nærbilder av to intenst arbeidende kunstnere, som i perioder berørte
hverandre på en svært befruktende måte. Brevene er i seg selv ikke et veldig
omfangsrikt materiale, så når boka er blitt på over 300 sider skyldes det at Kvamme har
gjort dette til et langt større og mer ambisiøst prosjekt. Hun har i grunnen ikke gjort
mindre enn å skrive to kunstnerbiografier og flette disse i hverandre, og oppnår dermed
en ekstra effekt: et mangfold tidsbilde med hovedtyngden i det opprørske 60-tallet.
Dessuten har vi å gjøre med en tredje biografi her: nemlig livshistorien til Odin
Teatret.
Maniske Bjørneboe
Her fortelles livshistorien til Jens Bjørneboe fra vogge til grav,
men mest handler det om det manisk arbeidende 60-tallet. En hver som drømmer om et liv
som opprørsk og berømt forfatter, med svært høye kvalitetskrav, bør kjenne denne
livshistorien - og kanskje bli vaksinert. Arbeid uten stans, med stadig nye romaner og
tekster for teater, og en endeløs strøm av artikler, er bare en del av historien.
Bjørneboe var også familiefar, restaurerte og bygde hus, og slet som en hund for å
holde kreditorene fra livet. I måned etter måned, år etter år. Dette er godt kjent i
annet biografisk stoff om Bjørneboe, men Kvamme supplerer med selvstendige undersøkelser
og intervjuer med tidsvitner, folk som hadde kjent Bjørneboe. En av ideene Bjørneboe en
periode var dypt engasjert i, var å lage et teatertidsskrift, først i en norsk
sammenheng, etter hvert i en nordisk. Aktuelt teater skulle barnet hete, men det ble aldri
født.
Ordet må bli kjød
Bjørneboe var ekstremt opptatt av å bidra til å fornye norsk teater, han studerte bl.a.
arbeidsmåten ved Brechts gamle Berliner Ensemble, og hadde en sterk prestisje knyttet til
at hans egen debut som dramatiker måtte være kunstnerisk vellykket. Kvammes framstilling
av Bjørneboes erkjennelsesvei innenfor teatret reiser et spørsmål. Hvorfor var en mann
som hadde ordet så til de grader i sin makt opptatt av å realisere et teater som
degraderte ordet? Som Odin Teatrets oppsetning av Fugleelskerne viste, ville han jo bare
bli en råvareleverandører for avantgarde-teatrets måte å sette opp teater på, og ikke
en dramatiker i klassisk forstand. Noe av svaret på spørsmålet ligger i et av
Bjørneboes brev til Barba: Selvfølgelig er logos alle tings opprinnelse, men ORDET
må bli KJØD for å virke og ta bolig blant Eder. Jo mer og jo høyere åndelighet dets
idé representerer, desto sterkere må inkarnasjonen bli. Dette er Bjørneboes ord
og Bjørneboes språk. Går det an å si det slik at det er noe med den sosiale energien i
Bjørneboes litteratur som han håpet å få utløst rent fysisk i teaterrommet, og at det
var her han så muligheter i Barbas helt nye tilnærming?
Oppdageren Eugenio Barba
Generalsønnen Eugenio
Barba, født i 1936, presenteres biografisk helt fra oppvekst i et urolig, fascistisk
Italia, og vi blir kjent med den eksotiske italieneren som etter hvert fikk venner i det
norske studentmiljøet. I Kvammes framstilling blir en slått av det mot og den uredde
oppdagertrang som har styrt Barbas livsvalg. Vi får også nokså inngående kjennskap til
den gjensidige nytte Barba og den enda mer berømte polske teatermannen Jerzy Grotowski
hadde av hverandre. Grotowski tilskrives en sentral rolle i den såkalte tredje
teaterrevolusjonen, etter Stanislavkski og Bertolt Brecht. Boka får fram
at Barbas andel i Grotowskis suksess slett ikke var liten.
Fysisk teater
I det sosialt opprørske 60-tallet stod Barba for et teater som ikke misjonerte for
revolusjon overfor massen. Hans teaterform er noe han må realisere ut fra et personlig
behov. Hans teater vil skape dypt betydningsfulle hendelser i samspill med den enkelte
publikummer. Som hos Grotowski blir skuespillerkunsten nærmest en fysisk kampsport der
kjødet skal undertvinges til å gjennomgå forandringer foran øynene på publikum. Fra
portrettet av Barba vokser denne delen av framstillingen seg etter hvert til en historie
om Odin Teatret. Vi leser blant annet om rekrutteringen av pur unge Torgeir Wethal fra
antroposofen Erik Trummlers teatergruppe og Else Marie Laukvik, begge skuespillere som har
fulgt Odin Teatret hele veien framover. Vi får en rekke detaljer om flyttingen fra Oslo
til Holstebro. Forfatteren har selv vært elev ved Odin Teatret, og hun går inn på
forbindelser mellom Odin Teatret og framveksten av frie grupper i Norge.
Det tidlige frie teatret
Etter hvert blir Barbas og Bjørneboes historier umulige å holde sammen, og det blir
tydelig at kjerne i Kvammes arbeid egentlig er å beskrive røttene til friteatermiljøet
i Norge. Mye av det andre stoffet er tilbehør til den historien. I dette tilbehører
finnes en mengde bihistorier, som etableringen av Pax forlag, rettssaken mot Bjørneboe
på grunn av Uten en tråd, den danske kommunen Holstebros kulturpolitikk etc. etc. En
rekke av disse historiske og personlige sammenhengene forsvarer sin plass i boka, men
bidrar samtidig til en mindre fokusert framstilling. Stoffet kunne tålt en strammere
redigering, også for å unngå noen gjentakelser. Her er også merkelige glipptak som at
Gro Harlem Brundtland introduseres som landets første statsminister i 1972, som Trygve
Brattelis etterfølger etter EU-avstemningen.
Men så er det jo sånn også da, at
noe av det gode lesestoffet ikke alltid er det mest saklige. Som historien om da Erling
Lægreid, som var venn med både Bjørneboe og Barba, og Jerzy Grotowski begge var Eugenio
Barbas forlovere. De delte skjebne ved ikke å finne seg helt til rette i den borgerlige
selskapeligheten i en av Londons forsteder. Derimot finner de hverandre i festens periferi
med medbrakt vestlandsk fenalår og ikke mindre medbrakt polsk vodka. Jeg er ikke
sakligere enn at jeg meget godt tåler å lese slikt og mye annet Kvamme byr på i denne
generøse boka.
Rune Kippersund
BOKANMELDELSER |
|
|