FORUM / Bokanmeldelser
(annonse)

Denne side publisert
14. januar 2005

HOVEDSIDE
Om Teaternett
FORUM
Forestillingskritikker
Bokanmeldelser
Debatt
SØK



Teaterhistorisk skattkammer om Eugenio Barba og Jens Bjørneboe

Elsa Kvamme: Kjære Jens, kjære Eugenio. Om Jens Bjørneboe, Eugenio Barba og opprørernes teater.
Pax

Anmeldt av Rune Kippersund

Med denne boka om Jens Bjørneboe, Eugenio Barba og opprørernes teater åpner Elsa Kvamme et rikholdig forråd av kunnskap om det frie teater-Norges tidlige liv.

For en som ikke var født da Odin Teatret hadde premiere på sin åpningsforestilling Fugleelskerne, og ikke hadde lært å si r før Odin Teatret flyttet basen fra Oslo til Holstebro i 1966, er det til dels nytt og særdeles spennende å lese om Bjørneboes rolle som hjelper for etableringen av Odin Teatret. Boka er så innholdsrik at den vil glede flere enn spesielt interesserte teaterfolk, og den har fått ny aktualitet etter NRKs program om Bjørneboe før jul.

Brevveksling
Utgangspunktet for boka var at Kvamme i 2001 fikk en henvendelse fra Barba om å skrive en bok om brevvekslingen mellom ham og Bjørneboe. Brevvekslingen varte fra 1962 til 1971, og alle de bevarte brevene er gjengitt i sin helhet i boka. De gir til dels personlige nærbilder av to intenst arbeidende kunstnere, som i perioder berørte hverandre på en svært befruktende måte. Brevene er i seg selv ikke et veldig omfangsrikt materiale, så når boka er blitt på over 300 sider skyldes det at Kvamme har gjort dette til et langt større og mer ambisiøst prosjekt. Hun har i grunnen ikke gjort mindre enn å skrive to kunstnerbiografier og flette disse i hverandre, og oppnår dermed en ekstra effekt: et mangfold tidsbilde med hovedtyngden i det opprørske 60-tallet. Dessuten har vi å gjøre med en tredje biografi her: nemlig livshistorien til Odin Teatret.

Maniske Bjørneboe
Her fortelles livshistorien til Jens Bjørneboe fra vogge til grav,  men mest handler det om det manisk arbeidende 60-tallet. En hver som drømmer om et liv som opprørsk og berømt forfatter, med svært høye kvalitetskrav, bør kjenne denne livshistorien - og kanskje bli vaksinert. Arbeid uten stans, med stadig nye romaner og tekster for teater, og en endeløs strøm av artikler, er bare en del av historien. Bjørneboe var også familiefar, restaurerte og bygde hus, og slet som en hund for å holde kreditorene fra livet. I måned etter måned, år etter år. Dette er godt kjent i annet biografisk stoff om Bjørneboe, men Kvamme supplerer med selvstendige undersøkelser og intervjuer med tidsvitner, folk som hadde kjent Bjørneboe. En av ideene Bjørneboe en periode var dypt engasjert i, var å lage et teatertidsskrift, først i en norsk sammenheng, etter hvert i en nordisk. Aktuelt teater skulle barnet hete, men det ble aldri født.

Ordet må bli kjød
Bjørneboe var ekstremt opptatt av å bidra til å fornye norsk teater, han studerte bl.a. arbeidsmåten ved Brechts gamle Berliner Ensemble, og hadde en sterk prestisje knyttet til at hans egen debut som dramatiker måtte være kunstnerisk vellykket. Kvammes framstilling av Bjørneboes erkjennelsesvei innenfor teatret reiser et spørsmål. Hvorfor var en mann som hadde ordet så til de grader i sin makt opptatt av å realisere et teater som degraderte ordet? Som Odin Teatrets oppsetning av Fugleelskerne viste, ville han jo bare bli en råvareleverandører for avantgarde-teatrets måte å sette opp teater på, og ikke en dramatiker i klassisk forstand. Noe av svaret på spørsmålet ligger i et av Bjørneboes brev til Barba: ”Selvfølgelig er logos alle tings opprinnelse, men ORDET må bli KJØD for å virke og ta bolig blant Eder. Jo mer og jo høyere åndelighet dets idé representerer, desto sterkere må inkarnasjonen bli.” Dette er Bjørneboes ord og Bjørneboes språk. Går det an å si det slik at det er noe med den sosiale energien i Bjørneboes litteratur som han håpet å få utløst rent fysisk i teaterrommet, og at det var her han så muligheter i Barbas helt nye tilnærming?

Oppdageren Eugenio Barba
Generalsønnen Eugenio Barba, født i 1936, presenteres biografisk helt fra oppvekst i et urolig, fascistisk Italia, og vi blir kjent med den eksotiske italieneren som etter hvert fikk venner i det norske studentmiljøet. I Kvammes framstilling blir en slått av det mot og den uredde oppdagertrang som har styrt Barbas livsvalg. Vi får også nokså inngående kjennskap til den gjensidige nytte Barba og den enda mer berømte polske teatermannen Jerzy Grotowski hadde av hverandre. Grotowski tilskrives en sentral rolle i den såkalte tredje teaterrevolusjonen, etter Stanislavkski og Bertolt Brecht. Boka får fram at Barbas andel i Grotowskis suksess slett ikke var liten.

Fysisk teater
I det sosialt opprørske 60-tallet stod Barba for et teater som ikke misjonerte for revolusjon overfor massen. Hans teaterform er noe han må realisere ut fra et personlig behov. Hans teater vil skape dypt betydningsfulle hendelser i samspill med den enkelte publikummer. Som hos Grotowski blir skuespillerkunsten nærmest en fysisk kampsport der kjødet skal undertvinges til å gjennomgå forandringer foran øynene på publikum. Fra portrettet av Barba vokser denne delen av framstillingen seg etter hvert til en historie om Odin Teatret. Vi leser blant annet om rekrutteringen av pur unge Torgeir Wethal fra antroposofen Erik Trummlers teatergruppe og Else Marie Laukvik, begge skuespillere som har fulgt Odin Teatret hele veien framover. Vi får en rekke detaljer om flyttingen fra Oslo til Holstebro. Forfatteren har selv vært elev ved Odin Teatret, og hun går inn på forbindelser mellom Odin Teatret og framveksten av frie grupper i Norge.

Det tidlige frie teatret
Etter hvert blir Barbas og Bjørneboes historier umulige å holde sammen, og det blir tydelig at kjerne i Kvammes arbeid egentlig er å beskrive røttene til friteatermiljøet i Norge. Mye av det andre stoffet er tilbehør til den historien. I dette tilbehører finnes en mengde bihistorier, som etableringen av Pax forlag, rettssaken mot Bjørneboe på grunn av Uten en tråd, den danske kommunen Holstebros kulturpolitikk etc. etc. En rekke av disse historiske og personlige sammenhengene forsvarer sin plass i boka, men bidrar samtidig til en mindre fokusert framstilling. Stoffet kunne tålt en strammere redigering, også for å unngå noen gjentakelser. Her er også merkelige glipptak som at Gro Harlem Brundtland introduseres som landets første statsminister i 1972, som Trygve Brattelis etterfølger etter EU-avstemningen.

Men så er det jo sånn også da, at noe av det gode lesestoffet ikke alltid er det mest saklige. Som historien om da Erling Lægreid, som var venn med både Bjørneboe og Barba, og Jerzy Grotowski begge var Eugenio Barbas forlovere. De delte skjebne ved ikke å finne seg helt til rette i den borgerlige selskapeligheten i en av Londons forsteder. Derimot finner de hverandre i festens periferi med medbrakt vestlandsk fenalår og ikke mindre medbrakt polsk vodka. Jeg er ikke sakligere enn at jeg meget godt tåler å lese slikt og mye annet Kvamme byr på i denne generøse boka.

Rune Kippersund

BOKANMELDELSER


Ansvarlig redaktør av Teaternett er Stein Kippersund. Adresse: Teaternett, Torstadvegen 46, 2335 Stange. Teaternett har org.nr. 980 247 781. E-post-adresse er teaternett@teaternett.no