|
|
 |
 |
Barsk
og morsom omgang
med Shakespeare
Av Mette HofsødegårdJon Ewo: Vil den virkelige
Shakespeare være så snill og reise seg!
Illustrert av Bjørn Ousland
Omnipax
I utgangspunktet er det
et lykketreff å la en såpass uvøren forfatter som Jon Ewo skrive biografi for ungdom om
storheten William Shakespeare. Ewo omgås Shakespeare-kunnskapen barskt og flørtende. Han
stiller spørsmål og resonnerer på en måte som både er opplysende og engasjerende. Han
skriver lett, men samtidig stort sett så bevisst at han unngår å overforenkle omgangen
med historien. Og han har valgt ut masse morsomt stoff.
Bjørn Ousland gir viktige
bidrag til bokas helhet gjennom illustrasjonene. Ousland er en illustratør som velger
ulike retninger i ulike sammenhenger. Her smitter den klassiske settingen over på en
nokså fast og seriøs stil, samtidig som leken og humoren er der. Det fungerer flott.
Ewos utgangspunkt er de store
kunnskapshullene vi har om verdens største forfatter. Han forsøker på den ene siden å
tette disse hullene med å trekke veksler på kunnskap om Shakespeares samtid og å dikte
dette inn i en personlig livshistorie. På den annen side gjengir Ewo forskningen rundt de
mulige alternative Shakespearene. Selv om tittelen skulle tyde på noe annet, er dette den
minste delen av biografien. Det som er valgt nesten helt konsekvent ut av denne historien
er diktningen selv, noe som både er en forståelig og akseptabel begrensning i boka.
Selv om helhetsbildet av denne boka er svært positivt, særlig med tanke på en
ungdommelig målgruppe, aner en også en viss hastverkslogikk i bearbeidelsen av
fagstoffet. Ved siden av å fortelle godt, vil Ewo også gjerne drøfte seriøst, og da
hender det at han begår uimotsigelige utsagn som Utstrålingen hans kan ha vært
uvanlig sterk. Et sted referer han forskning som viser at det er vanskelig å se
spor av sorg etter sønnens død i tekstene, noe som i følge Ewo kan vise at Shakespeare
ikke lot seg inspirere av hendelser i privatlivet. Som om humor ikke kan være inspirert
av sorg. Et annet sted er han usikker på om Shakespeare hadde humoristisk sans, som om en
forfatter av suksesskomedier kan ha vært blottet for det. Men så er det jo et spørsmål
om hvem forfatteren Shakespeare egentlig var da. Ewo omtaler ulike teorier, blant annet at
Shakespeare egentlig var Francis Bacon. Det er litt festlig at den svært produktive Ewo
gjengir den innvendingen som går ut på at Bacon selv umulig kan ha rukket over å skrive
så mye som 38 skuespill. Mer ureflektert er det at han latterliggjør teorien om
forfatterskapet som en viss type kollektivt arbeid som den mest søkte teorien om
Shakespeare. Til tross for at hans egen framstilling på mange måter gir grunnlag for å
si at Shakespeare slett ikke satt mutters alene og skrev replikkene.
Ewo kan så absolutt lykkes med å få unge hekta på Shakespeare med denne boka, men han
risikerer samtidig å få de unges kritiske blikk på hans eget noe bråkjekke bilde,
etter hvert som de utvikler sitt eget kunnskapsgrunnlag. Og de fleste vil nok ganske raskt
bli mer interessert i hva som skjer i skuespillene. Det er jo helt i orden.
Mette Hofsødegård
BOKANMELDELSER |
|
|