![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
|
![]() |
![]() |
![]() |
(annonse) |
![]() |
|
![]() |
![]() |
Et
festskrift til NATIONALTHEATRETS DRONNING Av teaterforsker Jon Nygaard
Gyldendal 2000. ISBN 82-05-26482. 679 sider. Omsider har Nils Johan Ringdals bok om Nationaltheatret kommet, ett år forsinket, - først fordi teatersjefer og andre truet og ville ha endret alt som sto om dem, - deretter fordi forlaget har somlet og strøket for å få plass til bildene - og kanskje også for å unngå rettssaker. Selv om det fortsatt har vært litt futt igjen i noen av de mest fornærmede, som Stein Winge, med krigsoppslag i VG om at Ringdal var en "pygméhistoriker", har det vært temmelig stille rundt boken og reaksjonene fra anmelderne har nesten uten unntak vært negative. Hva i alle verden er dette? Har Ringdal gjort en dårlig jobb, eller er det nå helt slutt på den tiden da Nationaltheatret spilte en rolle i norsk kulturdebatt? Når skandalene er over, er interessen borte. Litt av glansen har jo selvsagt gått av en jubileumsgave som kommer året etter at festen er over. Men en bok om vår hovedscene burde da ha verdi også etter en kortvarig jubileumsmarkering? Tilfeldige bilder, slurv og unøyaktigheter i vakker innbinding Det første inntrykket av boken, er at den er gedigen og med et omfang og en vekt som ikke akkurat tyder på at det er strøket for mye tekst. Mye av vekten skyldes bildene. Boken er rikt illustrert og bildene fyller nesten like mye som teksten. Det er i seg selv utmerket. Bilder kan fortelle et teaters historie bedre enn en tekst. Men altfor mange av bildene i boken virker som om de tilfeldig er plukket ut av arkivet. De viser helt uinteressante forestillinger, og skuespillere som knapt har spilt på Nationaltheatret går igjen på mange av bildene, som om de hadde vært teatrets bærende krefter gjennom en årrekke. Sentrale forestillinger, sentrale skuespillere og ikke minst endringene i spillestil og uttrykk er ikke dokumentert i bildene. Påfallende mange steder er det også et misforhold mellom bildetekst og bilde - eller mellom bildeteksten og resten av teksten. Dette understreker det andre inntrykket av boken. Den er slurvete og unøyaktig og det vrimler av navn som man helt åpenbart måtte se er skrevet feil. Hadde boken vært gitt ut i all hast for å rekke jubileet, kunne dette ha vært unnskyldt. Men det blir vanskelig å gjøre det når man har fått ett år ekstra tid og det er landets største forlag står bak. I tillegg er det jo tydelig at forfatteren ikke har fagkunnskap om teater og eksemplvis tror at scenario er det samme som scenografi. Småsladrende rapport fra gullfiskbollen Begrunnelsen for at historikeren Ringdal skulle skrive om Nationaltheatret, var at man skulle få et nytt perspektiv på teatrets historiske rolle i norsk offentlighet. Ringdal understreker også i etterordet en avstand til de altfor interne og altfor personlige fremstillingene som tidligere er gitt av Nationaltheatrets historie. I særlig grad gjelder dette Anton Rønnebergs to bøker til teatrets 50-år- og 75-års-jubileum som Ringdal karakteriserer som "selvbiografi uten jeg-form". Ringdal problematiserer i liten grad sin egen rolle som historiker, verken når det gjelder forholdet til kilder eller når det gjelder fremstillingens perspektiv. Han velger å legge stor vekt på intervjuer, og han er klar over og bevisst på at han da lett kan forføres og forledes. Det han tydeligvis ikke har vært like bevisst på, er at teatret er en helt spesiell arbeidsplass. Det er en egen verden som på mange måter er i uttakt med verden rundt. På teatret arbeider man når andre har fri. Dette er noe helt annet enn døgnkontinuerlige arbeidsplasser med skiftarbeid. På teatret arbeider de viktigste yrkesgruppene alltid kveldsskift og de arbeider mye mer intenst og tettere på hverandre enn i de fleste andre yrker. Alle organisasjoner og yrker har sine historier og sine måter å være på. Det er dette som bygger deres organisasjons- og yrkeskultur. Ingen er så flinke til å fortelle historier og opptre som skuespillere. Derfor er deres historier bedre enn andres og det er lett å bli fanget inn av deres perspektiv, det antropologer kaller "to go native". Ringdal har i stor grad blitt fanget av fortellingenes perspektiv og glemt at dette er en del av teatrets indre verden. Dette er noe de trenger for å kunne holde ut og holde sammen i deres svært spesielle yrker. Fortellingene er en del av deres samholdsritualer. De er ikke ment for offentligheten. Det er derfor så mange ved Nationaltheatret har reagert på Ringdals bok. Ringdal burde ha latt det interne være internt. I stedet har han mistet perspektivet og har fortalt hele Nationaltheatrets historie innenfra, som en småsladrende rapport fra gullfiskbollen. Fra dette perspektivet er det vanskelig å se at det er en verden utenfor. Ringdal har ikke klart å komme seg ut av gullfiskbollen. Derfor har han ikke kunnet trekke noen klare linjer og er blitt opptatt av altfor mange detaljer uten sammenheng med hva som ellers skjer i norsk teater, for ikke å si i det norsk samfunnet fra 1899 til 1999. Hvorfor har det gått opp og ned? Ringdal har satt inn mange rammer i teksten der han oppsummerer de viktigste fakta i de ulike sjefsperiodene. De viser de viktigste medarbeiderne, suksesser og fiaskoer, og etterhvert overskudd og underskudd og publikumstallene for de enkelte sesongene. Han er litt inkonsekvent på hva som har vært "hundreårsrekorder", men den viktigste innvendingen mot disse faktasamlingene er jo at de ikke på noen måte henger sammen med resten av teksten. Når Ringdal viser at det har gått opp og ned med publikum og budsjetter, og i visse perioder veldig mye opp og ned, ville det jo være nærliggende at han også forsøkte å forklare hvordan dette henger sammen med repertoaret, instruktørene og skuespillerenes innsats. Han viser også i teksten at den største av de store hundreårssesongene var i 1995, men nevner ikke med et ord hvorfor og hvordan den ble det. Gjennomgangen av oppsetningene skjer for dette året som for alle de andre med en tilfeldig blanding av løst og fast. Nå er alt på det småpludrende jevne. Det blir umulig å lese suksess og fiasko - og kanskje lære noe av det. Ringdal har dermed spolert en helt enestående mulighet til å se 100 år i lengdesnitt og vise hvordan teatret og samfunnet i denne perioden utviklet seg i samspill, motspill eller har gått hver sin vei. En slik mangel på perspektiv og sammenheng kunne ha vært greit hvis Ringdal hadde hevdet at han ville skrive en postmoderne historie med vekt på de mange små fortellingene og med klar avstand til alle forsøk på metafortellinger og metafysiske spekulasjoner om utvikling og sammenheng. Perspektivmanglen blir derimot helt meningsløs når han tvert i mot hevder at han vil være en god gammeldags allvitende forteller som leder leseren ved hånden gjennom Nationaltheatrets historie. Krisene blir redusert til enkeltpersoners feil og feiltrinn En konsekvens av perspektivmangelen er at Ringdal privatiserer de krisene Nationaltheatret kommer opp i og knytter dem til enkeltpersoners feil og feiltrinn, i stedet for å se dem i en større sammenheng. Arild Brinchmann blir "skurken" i Ringdals fortelling fordi han var selvopptatt og hensynsløst sprengte de økonomiske rammene for teatret som en trassig "prinsesse vill-ikke". Ringdal nevner ikke sammenhengen dette skjedde i. Brinchmann var ikke alene. Den samme ekspansjonslinjen fulgte Erik Pierstorff i Trondheim og delvis Knut Thomassen i Bergen og Tormod Skagestad på Det Norske Teatret. En ny generasjon av teatersjefer på 1960-tallet valgte i teatrenes krisetid på overgangen fra privat marked til statlig styring å legge vekt på å forsvare institusjonenes kunstneriske frihet. Dette knyttet de til en ekspansjon som åpnet for nye biscener og oppsøkende virksomhet. De utviklet totale institusjoner som rommet alle former for teatervirksomhet. Resultatet av denne ekspansjonspolitikken var at det offentlige i 1972 overtok ansvaret for alle norske teatre. Uten denne teaterpolitiske "revolusjonen" ville det i dag neppe ha vært noen selvstendige teaterinstitusjoner i Norge, heller ikke Nationaltheatret. Sett i forhold til den betydningen Brinchmanns ekspansjonslinje fikk for norsk teater, blir det nesten helt uinteressant om han eventuelt hadde personlige feil og mangler. Det blir også litt påfallende at det er Ringdal, som ikke har kjent ham, som nå skal være den som kjenner "sannheten" og avslører Brinchmann. Historikeren Ringdal har i liten grad fått frem de historiske endringene som har skjedd i samfunnet og teatrenes forhold til disse endringene. Når han gir en positiv fremstilling av Brinchmanns etterfølger, Toralf Maurstad, så ser han ikke Maurstads strategi i en større sammenheng. Maurstad kom til Nationaltheatret etter å ha hatt stor økonomisk og faktisk også kunstnerisk suksess som leder av Oslo Nye Teater. Hans linje hadde vært å kvitte seg med "daukjøttet" i ensemblet og å tilpasse driften etter de rammene som var gitt av teatrets eiere. Han valgte samme linje da han overtok Nationaltheatret i 1978. 8 skuespillere ble sagt opp. Det utløste umiddelbart konflikt og en av de oppsagte, Veslemøy Haslund, innledet en rettssak som helt til i dag har skremt andre teatersjefer fra å gjenta Maurstads opplegg. Konsekvensene av Maurstads handling ble derfor i høyeste grad negative og har i betydelig grad hindret en nødvendig fornyelse i norsk teater de siste ti-årene. Maurstad valgte å konsentrere virksomheten ved teatret, ønsket å legge ned Teatret på Torshov, og fjerne rabattene og la folk i større grad betale hva teaterbillettene kostet. Hans siste oppsetning var en påkostet Peer Gynt i 1985 som ble solgt til forhøyede priser. Det ble en stor publikumssuksess som forsterket politikernes krav om høyere egeninntekter ved teatrene og som også skulle lokke andre teatre og teatersjefer etter til dyrekjøpte suksesser, som Les Miserables på Det Norske Teatret og ikke minst Maurstads etterfølger på Nationaltheatret, Kjetil Bang-Hansen, som prøve å gjenta opplegget fra Peer Gynt-suksessen med Den Glade Enke i 1987 - som ikke traff og dermed ble et utgiftsras som førte til teatersjefens avgang. Nye rammebetingelser Det var ikke Brinchmanns onde ånd som hanger i veggene - og ledet Kjetil Bang-Hansen og senere Stein Winge på ville veier, slik Ringdal antyder, men det var teatrets rammebetingelser som dramatisk endret seg i 1980-årene og som gjorde balansegangen mellom inntekter og utgifter stadig vanskeligere. Etterhvert måtte det ende med underskudd - for alle, ikke bare for Kjetil Bang-Hansen og Stein Winge. Ringdals fortelling om Kjetil Bang-Hansens avgang er kanskje den beste delen av boken. Fortellingen om Stein Winge blir litt mer forvirrende, muligens fordi forlaget her har hjulpet godt til med strykninger. Det er likevel synd hvis all oppmerksomheten rundt disse to skal føre til at dette blir det eneste de fleste leser i boken. For disse fortellingene trekker oppmerksomheten i gal retning. Problemet er rammebetingelsene og ikke at disse privatpersonene gjør feil - og hvis det var deres feil, var de ikke alene. Hvis Bang-Hansen var ansvarlig, hvorfor får Knut Vigar Hansen slippe fri? Han var økonomisjef både under Maurstad og Bang-Hansen og ansvarlig for overbudsjetteringen som førte til Bang-Hansens fall. Det er lett å koble. Bang-Hansens manglet 10 millioner da han forlot Nationaltheatret. Nå mangler han 10 millioner på Oslo Nye Teater. Men Vidar Sandem, som ingen kan påstå er en rotekopp eller en sleip fyr som beriker seg selv, mangler enda flere millioner på Det Norske Teatret. Alle teatre går med underskudd. Det er bare noen underskudd som blir mer akutte og synes bedre eller som blåses opp mer enn andre. Midt oppe i all denne elendigheten blir suksessfortellingen om Ellen Horn for god til å være sann. Jeg innrømmer villig at inntil jeg leste Ringdals bok, hadde jeg store tanker om Ellen Horn. På en imponerende måte klarte hun å unngå alle de feilene som hadde felt hennes forgjengere. Hun klarte både å holde indre ro og budsjettbalanse og samtidig ekspandere og få hundreårets rekordpublikum. I den lange serien av sterke menn som hadde lidd nederlag som ledere av Nationaltheatret, sto hun frem og bekreftet at organisasjoner som trenger omstilling, trenger kvinnelige ledere. Etter å ha lest Ringdals bok begynte jeg å tvile. En annen aktuell bokhelt, Erik Mykland, sa nylig noe viktig. Han liker ikke ros og liker i alle fall ikke å få ros offentlig. Hvorfor liker da Ellen Horn å få slik skamros i Nationaltheatrets jubileumsbok? Det er i denne sammenheng naturlig å stille det kildekritiske spørsmålet: Hvem er Ringdals oppdragsgiver? Ringdal er her helt åpen. Uten snev av selvkritisk refleksjon skriver han at dronning Ellen ga ham oppdraget å være Nationaltheatrets krønikeskriver. Og i "Krønikeskriverens vitnesbyrd" skriver Ringdal at dronningen har kjent nåden og skuer i tro og håp mot mysteriene. Det er i en påtatt svulstig stil. Men det er faktisk ikke ironisk ment. I Ringdals fremstilling blir Nationaltheatrets historie et festskrift for dronningen, ikke en analyse av teatrets betydning gjennom hundre år. Hva i all verden er dette, Ellen Horn? Allerede da hun var en av de tre i troikaen, ville Ellen Horn ha Nils Johan Ringdal til å skrive jubileumsboken for Nationaltheatret. Hun gjentok det da hun ble sjef. Hvorfor ville hun det? Hun måtte vite at Ringdal ikke hadde greie på teater. Hun burde vite at han ikke kunne sette Nationaltheatret inn i en større sammenheng, slik hun hevder at hun ønsket. Hun kan ikke hevde at hun ikke visste hvor det bar. "Alle" visste hvor det bar for mer enn ett år siden. Dessuten hevder hun i forordet: "Som teatersjef fulgte jeg personlig skriveprosessen på nært hold." Ellen Horn skriver forordet fra hennes nye posisjon som kulturminister. Som kulturminister har hun også ansvaret for en annen aktuell publikasjon, kulturbudsjettet, St.prp.nr.1 (2000-2001) - Det kongelige kulturdepartement. Her står det blant annet korte og knappe oppsummeringer av virksomheten ved de enkelte teaterinstitusjonene i forrige budsjettår, 1999. Om Nationaltheatret står det derimot svært blomstrende: Nationaltheatret feiret 100-årsjubileum i 1999. Jubileumsrepertoaret var preget av høy og variert aktivitet. Sammen med ekstraarrangementer i forbindelse med jubileet ble det i alt vist 23 oppsetninger og 639 forestillinger for et rekordstort publikum på om lag 190 000. Det er godt tatt i å kalle drøyt 185 000 for "et rekordstort publikum på omlag 190 000". Og hvilken rekord er dette? Nationaltheatret satte ifølge Ringdal publikumsrekorden med over 280 000 i 1995 og så sent som i 1997 var publikumsbesøket over 200 000. Mer påfallende blir det at det ikke er antydet i en liten bisetning en gang at Nationaltheatret, ifølge Tabell 11.16, faktisk gikk med underskudd i jubileumssesongen. Ringdals påstand om at Ellen Horn klarte å holde budsjettbalansen, stemmer ikke. Hun var ansvarlig for underskudd i to av de driftsårene han selv dokumenterer - og forlot altså teatret med underskudd. Selv om det er lite, 0,8 millioner, burde det nevnes og påtales i kulturbudsjettet, særlig når Det Norske Teatret med et underskudd på 1,4 millioner får klar advarsel om at: "Utviklingen ved teatret vil bli fulgt nøye av departementet". Hva er dette? En forglemmelse? Det som var typisk for de regimene vi nå blir sammenlignet med, var skjønnmaling og manipulering med fakta. Jeg har kjørt gjennom "salig Sovjetunionen" i Bresjnev-periodens siste og mest løgnaktige dager og sett alle plakatene i selv de minste og mest nitriste landsbyer som fortalte om rekordavlinger og rekorder på alle områder. Vi vet hva som skjedde. Slik skjer jo selvsagt ikke i Norge. Men hvorfor da denne påfallende fremhevingen av Nationaltheatrets fortrinn - og den totale taushet om teatrets underskudd? Hvorfor late som om det er rekord når det på ingen måte er det? "Nationaltheatrets folk er profesjonelle forførere som er mestere i å spille roller. Å få fiksjon til å bli virkelighet - og omvendt - ligger i deres profesjon", skriver kulturminister Ellen Horn i sitt forord. Jeg vil helst ikke lese dette slik det kan leses. Men er det ikke nærliggende å tro og forvente at en kulturminister, som har vært Nationaltheatrets sjef, er svært påpasselig med at omtalen av hennes tidligere ansvarsområde er så nøytral og riktig som mulig, så ingen kan trekke hennes hederlighet i tvil? Den som innehar sentrale stillinger i vårt offentlige liv skal verken bruke sin stilling til å berike seg økonomisk - eller til å skaffe seg et ufortjent godt omdømme. Jeg tror ikke at Ellen Horn gjør dette. Men hvis hun ikke vil fremstå i et uheldig lys, må hun passe på, for hun har tydeligvis i sin tjeneste flere krønikeskrivere enn Ringdal som er svært ivrige i tjenesten. Jon Nygaard |
Ansvarlig redaktør av Teaternett er Stein Kippersund. Adresse: Teaternett, Torstadvegen 46, 2335 Stange. Teaternett har org.nr. 980 247 781. E-post-adresse er teaternett@teaternett.no |