Den indiske røverdronningen Phoolan Devi ble kjent for det vestlige publikum gjennom filmen om hennes liv som kom for noen år siden. Skuespilleren Camilla Tostrup har valgt å gripe fatt i en mindre belyst side ved denne kvinnens eventyrlige skjebne. Ved hjelp av sin egen fortellerkunst og enkle rekvisitter gjenskaper hun Phoolan Devis barndom på Det Åpne Teater. Det er på mange måter en fremmed og grufull verden vi møter, og til slutt forstår vi kanskje litt bedre hvorfor den lille jenta ble en fryktet røverdronning.

Ødelagt barndom

Phoolan Devi ledet i flere år en røverbande i India, og hun hadde mange liv på samvittigheten. Hun ble fengslet, og etter elleve år i fangenskap ble hun innvalgt i det indiske parlamentet. Devi ble sett på som en Robin Hood av de fattige og kasteløse, men hun hadde også mange fiender. For halvannet år siden ble hun skutt og drept.

Det er Phoolan Devi selv som forteller sin historie på Det Åpne Teater. Tostrup spiller de ulike rollene, og bruker forskjellige figurer og dukker som samtalepartnere. Dette er en kunst som Tostrup behersker til det fulle; den enkle historien fra den indiske landsbygda blir et gripende drama om misbruk, tapte drømmer og en ødelagt barndom.

Phoolan vokser opp i et godt, men fattig og sårbart hjem. Farene begynner å true tidlig, først og fremst i form av en demonisk onkel. Som jente er hun mest en byrde i det mannsdominerte samfunnet, og hun giftes bort allerede som elleveåring. Ektemannen misbruker henne, og man fornemmer at det er her Phoolans hat og sinne våkner til liv. Fremfor å la seg kue, velger hun å kjempe.

Det er særlig en episode i stykket som viser hvorfor Phoolans skjebne ble anderledes enn den som andre undertrykte indiske kvinner kan oppleve. Sønnen til onkelen hennes kommer en kveld da moren og faren til Phoolan ikke er hjemme. Han hugger ned og stjeler familietreet, og Phoolan kaster seg da mot ham i raseri. Hun gir seg ikke før hun blir pisket og slått i bakken.

Teater for barn

Det er Tostrups fortjeneste at denne forestilligen griper hele veien; fortelleren og figurene hennes allierer seg med publikums fantasi, og hun viser hvor tilsynelatende enkelt en god historie kan formidles. Da Tostrup etter forestilligen fortalte at dette er et stykke hun begynte å jobbe med for over syv år siden, forstår man imidlertid at det enkle er en krevende kunst.

Til slutt har jeg lyst til å komme med en liten appell. Tostrup fortalte om hvordan hun hadde håpet at dette stykket kunne bli spilt for barn fra ti år og oppover. Etter en turne på skoler i Nord-Norge, ønsket hun å gjøre noe lignende i Oslo. Det har imidlertid vist seg at skoleverket i Oslo ikke vil ta seg råd til teater for barn. At Røverdronningen vil ha stor appell og nytte blant barn, ikke minst i det flerkulturell Oslo, kan det herske liten tvil om. Derfor: skoleledere på alle nivåer i Oslo; gi barna og elevene deres muligheten til å oppleve denne forestilligen. India er kanskje langt unna for noen, men temaer som misbruk, mot og medfølelse kan vanskelig kjenne noen grenser.

 
FORESTILLINGSKRITIKKER