Den ytre handlingsrammen er tilsynelatende enkel. Dvergene som er Pinters eneste roman skrevet på begynnelsen av 1960-tallet, tar for seg et vennskaps indre spenninger og gradvise oppløsning. Den paranoide og drikkfeldige Len føler at hans to venner, Mark og Pete, går bak ryggen på han. Derfor sender han bud på dvergene og kommanderer dem til å holde de to kameratene under nøye oppsyn. Dvergene, som ikke er ulike Albert Åbergs fantasivenn Skybert, hjelper Len inntil også de faller i unåde. Len klarer derimot å overbevise Mark om at Pete har kalt ham en idiot og setter de to opp mot hverandre i en uløselig tillitskrise. Gjenfødt synes imidlertid Len, som på ruinene av vennskapet ser ut til å ha oppnådd en sjelelig likevekt.

Dvergene og Pinters verker for øvrig er breddfull av assosiasjoner til teaterverden, litteraturhistorien såvel som til filosofihistorien. Egenarten består i den måten han forvirrer de kategoriene vi er vant til å tenke med. Eller han snarere opphever dem, slik Kant innsatte dem. Publikum leter etter et plot og en logikk som de kan anvende, men avbrytes av uventede innspill og vendinger som bringer stykket inn i en ny og uforutsigbar retning.

Slik fungere det også i Dvergene på Centralteateret. Len er i våre (les publikum) øyne kraftig ute og kjøre, og vi vil anta at han til sist ender på et sykehus for mentalt sinnslidende. Likevel ser de tilsynelatende oppegående vennene åpenbart ikke det vi ser. De lytter til ham og tar hans ord alvorlig. Mark lar Len ta opp en grillgaffel fra gulvet i den tro at bare han kan gjøre det. Snart lar han seg overbevise om at Pete har kalt han en idiot, før Len i neste sekund er i fred med å sønderrive hele leiligheten uten en bestemt årsak.

Skillet mellom virkelighet og fantasi blir dermed fraværende. Pinter ønsker å utfordre våre trossetninger om sant og galt og ikke minst oppfordre oss til å reflektere over vår egen væren i en omskiftelig verden. I dette stykket understrekes dette gjennom de fortettede dialogene hvor subjektet løses opp i relative posisjoner uten en fast grunn. Spørsmål om identitet reises her mellom tekst og handling, mellom karakterens indre verden og det ytre fysiske rom.

Rommets tyranni
Pinters skuespill er blitt omtalt som "kjøkkendramaer". Scenen er enkel og ren, skåret ut av virkeligheten. Innenfor et rom foregår et sjelelig drama med truende krefter som verken karakterene eller publikum klarer å identifisere. Her er ingen rasjonalitet eller ytre synlige mekanismer som frembringer uro i de sammenknyttede skikkelsen på scenen.

Regissøren Nora Evensen har tydeligvis valgt å vektlegge dette. Ved at karakterene utsettes for kraftige lys og lydeffekter underveis, understrekes rommets enkle, men skremmende sider. Len er det klareste offeret for dette. Av alle de tre føler han seg mest fanget i en konstant utrygg og ustabil omverden. Han synes å være en person uten kontakt med virkeligheten. Han leter forgjeves etter et fast holdepunkt i sin tilværelse, men blir stående på terskelen til et liv i evig galskap.

For mye Mr. Bean, for lite Josef K
I Martin Loïc Lotheringtons skikkelse fremstår Len som en krysning av Mr. Bean og Josef K., med et sterkt avvikende og utagerende handlingsmønster. Lotherington gjør en tapper innsats for å kle den ustyrlige Len. Drivende full av svette ødsler han ut med filosofiske betraktninger og abrupte bevegelser, som de to vennene, spilt av Hauk Heyerdahl og Hans Petter Nilsen, må utholde.

Samspillet mellom de tre er godt og morsomt. Det komiske bidrar likevel til å utydeliggjøre den eksistensielle uroen og angsten mellom de tre. I en kakofoni av ord makter de ikke å mane frem Pinters særegenhet i de fortettede dialogene. Spørsmålene om språkets utilstrekkelighet og søken etter en identitet i en mangslungen verden, bli mer en slags ytre staffasje, et vedheng som ikke komme godt nok frem. Mr. Beans infantile nevroser er morsomme, men ikke alltid så dyptloddende.

Teatergruppen Små Produksjoner og spesielt Nora Evensen skal likevel ha skryt for å ha brakt et til nå ikke oversatt stykke til en norsk scene. Vil man i disse dager se noe ganske annet en Becketts ordfattige og absurde teater, er Dvergene på Centralteateret et anbefalelsesverdig alternativ.