|
|
|
 |
|
Kafékultur
i et teatralsk perspektiv
Av Ole Andreas Sandberg, freelance-skribent og redaktør av nettstedet www.betweenlines.net
Artikkelen
ble først publisert 29. mars med tittelen Om Kaféakrobatikk og politisk
dramatisering. Forfatteren har revidert og endret artikkelen.
I dette essayet
vil jeg diskutere hvilken rolle kafékulturen har i dagens samfunn, og se
på dette spesielle tilbudet med teatrale øyne. Kaféens slektskap til
teateret forklarer noe det er verdt å framheve, nemlig kafékulturens
autonomi.
Kaféopplevelsen
Ofte når jeg går på kafé, har jeg i baktankene et behov for å møte
offentligheten på en spesiell, iscenesatt måte. Dette handler om å
oppleve kaféens særegne sosiale setting og tilrettelagte scenografi.
Sentralt i opplevelsen står aktørene med deres personlige historier.
Historiene sitter enten i personenes trekk eller er hørbare gjennom
kaféens løpende samtale, en samtale en tilsynelatende står fritt til å
begi seg inn i. Å gjøre nettopp dette bygger på ideen om å tilføre
miljøet noe med egen kreativitet, en idé som handler om å utvikle eller
holde ved like fellesskapet, kaféens pulsering, narrativiteten.
Kafékulturens dramaturgi er alltid noe uklar; som i dadaismen spilles det
flere akter samtidig i et slags eksperiment, eller kulturen har et
konsentrert uttrykk i form av ukorrelatterte verbaliteter og gester.
Kaféopplevelsen kan altså tolkes på to måter: 1) som en dramatisk fuge
bestående av individuelle akter, eller 2) som et konsentrert uttrykk
bestående av både aktive og passive akter som til sammen utgjør en
samtale.
Kaféens scenografi
De populære kaféene har gjerne et nøye utformet interiør og et
velvalgt lokale. Interiøret viser seg i så fall i innbydende,
stilsikkert inventar, avbalansering mellom sittegrupper, lett
tilgjengelighet til disk og eventuell scene, og intellektuelt stimulerende
effekter som f. eks bøker i bokhyller, levende lys på bordene og
spennende kunst på veggene. Interiøret er ment å fremme sosial
eksponering og dermed økonomisk levedyktighet for kaféen. Det er en
primær forutsetning at kaféen trekker besøkende hvis den vil bestå som
fristed. Og for å trekke besøkende, må den være innbydende, ja, den
må sikte seg inn mot en målgruppe eller flere. Kaféens økonomiske
levedyktighet betinges også av passende lokalitet. Dermed er vi over på
det som kalles eksteriør, i dette tilfellet kaféens fasade og
næromgivelser. Også eksteriøret kan, i vid forstand, betegnes som en
del av kaféens scenografi. Men kaféens eksteriør omhandler forhold en
som kaféinnehaver vanligvis har liten mulighet til å forandre. Isteden
må en velge å drive en kafé innenfor en lokalitet og til en viss grad
tilpasse seg denne lokaliteten.
Kafékulturens paradoksale eksistens
Til forskjell fra vanlig teater hvor tilskuerne vanligvis finansierer det
enkelte stykket som settes opp, er det "skuespillerne" som
direkte finansierer kaféens drift. Altså kan en sammenlikne kaféen med
det spesielt idealistiske teateret. I dette teateret er det budskapet og
uttrykket som dyrkes, uavhengig av økonomisk levedyktighet. Dette
teateret er først og fremst representert ved amatørteatrene og
frigruppene. Sånn sett skriver kafékulturen seg inn i en tradisjon, men
samtidig gjør den det ikke, ettersom den mangler et helhetlig grep som
gjør at den har et bevisst uttrykk. Kaféen driver teater først og
fremst på et ubevisst nivå. Derfor er det mer nærliggende å benytte
begrepet "diskurs" om kafékulturen istedenfor f. eks
"oppsetning". Dette betyr at kafékulturen opererer innenfor en
paradoksal eksistens: Den er både åpen og lukket, åpen som en diskurs
for allmennheten, lukket som et uttrykk det ikke går an å koordinere.
Sammenlikner en kaféen med teateret, bringes en raskt til uttrykket
"estetisk kafé". Dette uttrykket kan i mange sammenhenger
fungere bedre enn "diskurs", ettersom det legger spesielt vekt
på det kunstneriske. I dette vitenskapelige essayet er det imidlertid
nødvendig å få et mer avklaret begrep om hva kafékultur er.
Kafékulturen og individet
Det utgis stadig vekk bøker og plater posthumt. I en del tilfeller
forteller dette om en tankegang fra kunstnere, som sier at en ved å holde
materiale for seg selv kan oppleve stor egenverdi og personlig utvikling.
Og på samme måte kan en lukke en scene og fokusere entydig på
performance og skuespillertrening. Det er innenfor dette programmet
kafékulturen opererer, som en diskurs som ikke har noe forhold til den
utenforstående mottaker, og som dyrker performance på idealistisk basis.
På denne måten er kaféen som teaterverksted først og fremst
artistvennlig, med en fokusering på den enkelte kafégjengers behov, uten
å vie det kontekstuelle større bekymring. Kafékulturen er
individorientert, hver enkelt henter nemlig noe eget ut av kafésfæren.
Samtidig innebærer kafékulturen et slags fellesskap. Tankegangen er bare
noe forskjellig fra en vanlig fellesskapstankegang; det handler om å
hente fra fellesskapet som ressurs, uten å nødvendigvis måtte gi stort.
Imidlertid er det ikke helt riktig å si at kafékulturen ikke har noe
forhold til utenforstående mottakere. Kafégjengeren kan nemlig velge
hvorvidt han/hun vil være publikum, statist eller hovedrolleinnehaver.
Det er helt opp til kaféens besøkende hvor mye vedkommende vil gjøre ut
av seg. I én avventende situasjon kan vedkommende f. eks lytte til og
observere kafékulturen under inntaket av en drikk. I en mer
tilbaketrukket stund kan vedkommende f. eks etter et måltid lese en avis
eller utfordre noen til en slag sjakk. I en mer sosial sammenheng kan
vedkommende igjen ytre budskap av alle slag og leve ut en rolle. Dette
peker mot noe jeg allerede har understreket: Kafékulturen er
individorientert, individet gis fritt spillerom med et fellesskap rundt
seg som en tilgjengelig ressurs.
Kafékulturens flerkulturelle interesse
En dag i en kafés liv innebærer som regel et vell av varierende
følelsesscener spredd om hverandre. Patos finnes i rikt monn i
gjenforeninger, sammentreff, overenskomster, drøfting, harselering,
kverulering, kanskje til og med i krangler og fiendtlighet. Scenisk kan
kafékulturen beskrives som en åpen, fortløpende diskurs uten noen ytre
struktur annet enn kaféens scenografi, åpningstider og eventuelle
restriksjoner. Kulturen er av vesen uformell. Dette innbyr til ledighet og
rom for følelser, noe som er teaterets varemerke. Kafékulturen har få
begrensninger når det gjelder muligheter til ytring, samtidig som den på
ingen måte pådytter noen ansvar for å ytre seg. Altså er det plass til
de mest himmelropende replikker og den mest tafatte mutthet. De fleste
typer og deres væremåter er velkomne. Det finnes riktignok kaféer som
forsøker styre sin kultur ved å tilegne seg et bestemt klientell, og som
derfor har restriksjoner i forhold til alder og klesvei. En del kaféer
har også kjøpeplikt for å sikre driften. Men stort sett er kaféen
åpen for Gud og hvermann, fattig som rik. At kafékulturen er såpass
åpen som den er,
gjør den til et uttrykk for menneskelige differanser; kulturen har en
flerkulturell interesse.
Den etablerte kafékultur
Det kommer med jevne mellomrom signaler fra mediene som tyder på at
kaféliv er inn. Dette møter vi i form av kaféskildringer og
kafétester. Videre er det vanlig at portrettintervjuer av profilerte
personligheter forgår på kaféer, og det spilles faktisk også
kaféteater iblant, bokstavelig talt. Fra forlagene har det sågar kommet
kaféantologier med dikt av etablerte navn. Kaféene, som finnes i mange
varianter og ofte serverer klassikere som Espresso (italiensk), Cappuccino
(italiensk), Café au Lait (fransk), Caffé Latte (italiensk) og en serie
andre avarter, kan vise til et yrende folkeliv. Det skrives om studenter
som slettes ikke nøyer seg med én Cappuccino, men gjerne setter til livs
både to og tre kaffedrikker etter sine leseøkter. En svensk
studentundersøkelse av kafékultur trekker fram at kafégjengere drikker
kaffedrikker fordi de vil delta i et fellesskap eller samfunn.
Den moderne individualist ser mer enn noen gang verdien i kaféens
pulserende og kreative virkelighet. Kafékulturen er et godt alternativ
til informasjonsteknologiens isolering og fremmedgjøring. Kaféen er
spesielt viktig for studentene, som bruker stedet både til fag og
studentliv. Men studenten er ikke alene; folk fra alle samfunnslag, enten
det er gulvarbeideren, middelklassemennesket, kunstneren,
karrieremennesket, politikeren, alenemoren, den arbeidsløse eller andre,
bruker kaféen til alt fra bevertning til drøfting til planlegging til
etablering av sosialt nettverk til utagering til rekreasjon. Kaféen
brukes altså både til å dekke helt basale, menneskelige behov, til jobb
og til fritidssysler.
Kafékultur og folkelighet
Kafékulturen er det bærende element i kaféens eksistens som
institusjon. Den viktigste bestanddelen i denne kulturen er folkeligheten,
som representeres like mye gjennom de stillesittende som rabulistene.
Folkeligheten har sin opprinnelse i at enkeltpersoner eller grupper ofte
tilfeldig kommer sammen i regi av det enkelte steds scenografi. Deretter
utspilles ulike roller i tumulter; kaféen kommuniserer, om mennesker, til
mennesker. Sett utenfra kan en som nevnt kalle kaféens diskurs for en
individorientert, idealistisk performance. Denne diskursen skapes av
sosiale strømninger, og har bare et forhold til den ytre verden gjennom
diskursdeltakerne. Selvsagt er ikke alle kafékulturer like, en kafés
identitet vil variere alt etter kaféens atmosfære og klientell. En
arbeiderkafé innbyr f. eks i langt større grad til stilltiing og
bespisning, en slags rekreasjon etter arbeidsdagen. Til forskjell skaper
de minimalistiske og funksjonelle kaffebarene et kuriøst rom for ulike
former for drøfting eller subjektiv fortelling, altså større grad av
replikkføring.
Kafékultur som autonom kultur
I tråd med den innflytelsesrike "Cultural Studies"-tradisjonen
vil jeg hevde det er snevert å forklare kafékulturen kun som udefinert,
heteronom kultur. Mange uten spesiell interesse for kafékulturen vil
kunne lese kaféen kun som offentlighet, et territorium regulert av en
mengde foreskrifter, og kafégjengeren som ikke annet enn en del av
offentligheten. Dette synet, som kan kalles funksjonalistisk, ser
kafékulturen utelukkende som endimensjonal eller som uten sjel. Dette
synet reduserer kaféen og dens tilbud til en institusjon i samfunnets
byråkrati. Momentene ved kafékulturen jeg har gjennomgått i dette
essayet, skulle imidlertid vise at det er mulig å forankre kafékulturen
i et teatralsk perspektiv. Gjennom kaféens ubevisste dramatikk foregår
stadig kunstnerisk utfoldelse og nyskapning. Problemet er at dramatikken
er ubevisst. Derfor har både kaféelskerne og kritikerne en tendens til
å glemme og tenke estetisk om kulturen.
Kafégjengeren spiller ofte en fri og søkende romantiker, kanskje i en
damp av sigarettrøyk og med vinglasset høyt hevet. Den romantiske rollen
er en rolle moderne individualister og særlig unge trives i, en teatral
og liberal rolle med muligheter til radikale innslag. Rommet for
utfoldelse er stort; som kafégjenger kan en være hvem en vil, og det
uten at det behøver ligge noe vinningsmotiv i bakkant annet enn
selvutvikling og fornøyelse. Kafégjengeren er genuint autonom. Det er
også kaféen som institusjon. Dette kan forklares med to konstateringer:
1) Kaféen har lange tradisjoner for å tilby avkobling fra samfunnet, og
2) Kafékulturen formes og utvikles ofte spontant og frilynt, noe som
virker frigjørende. Kjøpeplikten ser ut til å være på vei ut,
aldergrenser må en riktignok regne med, men likevel er det dekning for å
påstå at kaféen er der for alle og enhver, den er rett og slett det
mennesker vil den skal være og altså utpreget demokratisk. Samtidig som
den er uformell og upolitisk, kan kaféen ha en viktig drøftingsfunksjon:
Der samfunnet fortier, snakker kaféen. Vi må bevisstgjøre om og ivareta
kafékulturen. Dette er særlig viktig fordi denne kulturen er en motvekt
til samfunnsbyråkratiet og effektivitetsjaget, og speiler våre liv bak
fasadene.
Anbefalte lenker:
ARTIKLER
Teaternett
formidler nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Hjelp oss å være
oppdatert! Skjer det noe der du er - send oss et tips! Vår
epostadresse: teaternett@teaternett.no |
|
|
